Film: Boyhood - Uovertruffen autensitet

Det er en storslagen idé. Og det er galskap. Å starte på et tolvårig filmprosjekt, uten å vite om hovedrolleinnehaveren i det hele tatt vil være med i tolv år, og langt mindre om han har talent til å bære noe sånt. Jeg blir overveldet alt i utgangspunktet.

Og så er det utførelsen. Filmen har en uovertruffen autensitet. Det føles som vi overværer ekte liv. Naturligvis er tidskoloritten korrekt, naturligvis er det ingen anakronismer. Ektheten er den viktigste premien for Linklaters dristige plan.

Det er en ganske lang film, med lite skyting og bare tilløp til rå bilkjøring. Det er i de menneskelige relasjonene dramatikken ligger, og det holder i massevis. Blir du ikke glad i noen av personene her, så er det fint om du bosetter deg i ei tønne et stykke unna folk.

Nå er det ikke overraskende at Linklater lykkes. Han gjør gjerne det. Slacker og Dazed and Confused tok ungdommen på kornet, Before sunrise og oppfølgerfilmene lagde stor film av lange, utprøvende dialoger mellom mennesker som nesten ikke kjenner hverandre. Jeg likte jo til og med smått sære Waking Life. Her gjentar han bragdene med å få dialoger om stort og smått til å tegne nyanserte portretter av hovedpersonene - først og fremst av Mason, moren og faren.

Filmen har sikkert svakheter, og på en dårlig dag kan det hende at jeg hadde lagt merke til dem. Men i kveld lot jeg meg fjetre av Linklaters mot - og gjennomføringsevne. Jeg følte meg heldig som fikk bruke knappe tre timer av livet mitt på å bli kjent med disse folkene.

...og så er det jo en tilleggsbonus at Oslo Kino er i konflikt med UIP, slik at filmen kunne nytes uten reklame og uten popkornknasing, i selveste Tancred på Cinemateket. Og selv om det var utsolgt i kveld, kommer det nye muligheter...