Ukas sjokolade: Ritter Sport Yogurt

Ja, det er morsomt med noe litt utenom det vanlige. En litt syrlig yogurtkrem er en tydelig kontrast til den søte melkesjokoladen.

Ikke akkurat en sjokolade å spise store mengder av, men en grei avveksling.

Konklusjon:

Beste spill til iPad

Ja, jeg liker å spille spill, og iPaden har den fordel at den alltid er i nærheten når jeg kjeder meg og vil spille - på hotellrom, på flyplasser eller rett og slett i sofaen. Og etter å ha hatt iPad noen måneder begynner jeg å forstå hvilke spill jeg setter høyest. Så her er min rankingliste over mine 10 favoritt-iPadspill:

1. Fifa 11
Ja, jeg er en gammel fotballspiller i dataverdenen, og synes det er veldig morsomt å spille fotball på iPaden også. Grafikk og sånt kan ikke konkurrere med de nyeste Playstationversjonene og sånt, men jeg, som har spilt International Soccer på Commodore 64 midt på 80-tallet, synes Fifa 11 holder i massevis. Og fortjener førsteplassen.

2. Super StickMan Golf
Akkurat for tida er det SSGjeg bruker mye tid på. Det er golf, jada, men på sett og vis mer et strategispill hvor du har ulike hjelpemidler til å komme deg fram til hullet. Og vi som ikke ønsker å bruke altfor mye penger på et spill får gleden av å løse ut stadig nye baner og hjelpemidler etter hvert som vi blir bedre. Selve belønningssystemet er mye av moroa.

3. Wordfeud
Wordfeud er det nærmeste du kommer Scrabble på iPaden uten å måtte gå over til engelsk. Det mest geniale med spillet er imidlertid at du spiller så mange spill du ønsker samtidig. Dermed gjør det ikke så mye om motspilleren din tar kvelden og ikke fortsetter før i morgen - du har alltids andre spill hvor du står for tur. (Du taper først hvis du ikke har gjort noe på 72 timer i et spill.) Spillet finnes for øvrig også på Android.
Et lite problem er at hvis du bare velger å få tildelt motstandere tilfeldig, får du rimeligvis en del motstandere som ikke er vant til Scrabble. Joda, det er morsomt å vinne, men også morsomt å få litt seriøs konkurranse og til og med tape av og til. (Jeg er ingen Scrabble-mester, men har vel vunnet noe sånt som 95% av spillene jeg har spilt i Wordfeud.) Utfordre meg gjerne - jeg heter bjorns i Wordfeud...

4. Harbor Master
Det er en stund siden jeg har spilt dette nå, men jeg spilte det "hele tida" noen uker etter at jeg fikk det. Båter kommer inn på skjermen, og du skal sørge for at de kommer i havn, samtidig som du skal få båtene som er i havn ut av skjermen igjen. Spillet er så enkelt å forstå at det er latterlig, men likevel skrekkelig vanedannende. For det skal ikke mye konsentrasjonssvikt til før båtene kolliderer og du har tapt... Spillet gjør full nytte av berøringsskjermen, naturligvis.

5. Snooker Club
Jeg er glad i snooker (som TV-idrett) og synes dette spillet faktisk er riktig underholdende - til tross for at spillerne her er lettkledde damer istedenfor dresskledde menn. Etter den siste oppdateringen låser ikke spillet seg heller...

6. Shredder
Et skikkelig sjakkprogram må man ha. Nå er ikke jeg noen mesterspiller, og setter derfor stor pris på at programmet lar meg starte på et rimelig lavt nivå, og justerer spillestyrken sin opp etter hvert. Selve sjakkprogrammet synes jeg altså er utmerket - oppgavedelen av programmet er betydelig mer opp og ned. Og Shredder koster penger.

7. Trainyard EX
Et rent "pusle"-spill, hvor målet er å legge spor rundt om på brettet slik at togene som kommer fra helt bestemte steder, havner akkurat der de skal. Det høres jo enkelt ut? Joda, de første utfordringene er riktig enkle, men så tar det av etter hvert... Fiffig og fint.

8. Slice It!
På en måte er dette et matematikk-spill. Ihvertfall: du får en figur på skjermen, og skal dele den i et bestemt antall like store deler med et bestemt antall streker. Igjen: det er lett på starten men vanskegraden eskalerer etter hvert, spesielt når det dukker opp begrensninger på hvor du får sette strekene dine. Fin hjernetrim dette også.

9. AgeOfCurling
Curling er jo en norsk nasjonalidrett sånn cirka to uker hver fireårsperiode. Tida innimellom bruker jeg av og til på å spille curling digitalt. Et vesentlig problem med dette spillet er riktignok at vanskegraden ser noe lav ut etter hvert, men det vil tiden vise.
(Spillet kan også spilles direkte i browseren din: http://online-curling.com/)

10. Angry Birds
Jeg har aldri tent helt på Angry Birds, men forholdsvis morsomt må jeg jo si at det er.

Sjekk også ut:

• Doodle Bowling - enkel og vanedannende bowling på iPad.
  
• Air Hockey - en klassiker i all sin enkelhet.
  
• Sudoku Tablet. KakuroLite, KENKEN Lite - velfungerende Sudoku-, Kakuro- og KenKen-spill.
  
• Set Pro HD - litt dyrt og fryktelig tankekrevende logisk spill, men også fascinerende.
  
• Tap The Frog - noe helt annet. Et rent hurtighetsspill hvor du rett og slett må gjøre bestemte trykk på skjermen så raskt som mulig. Enkelt og genialt.
  
• Parking HD - elsker du å parkere biler men får gjort for lite av det i hverdagen? Her er sjansen din. Ganske småfestlig, faktisk.
  
• SwipeSoccer - dette er i det minste noe helt annet enn vanlige fotballspill - det skal de ha. Småmorsomt.
  

Naturligvis finnes det en million andre bra spill der ute også. Jeg vil gjerne ha tips om fine spill som jeg bør teste ut! Hva slags spill jeg er interessert i, forstår man delvis av lista over. Men her er ei ønskeliste over spill jeg gjerne vil ha, men som jeg ikke tror finnes på iPad enda:

• Railroad Tycoon for iPad. Da snakker jeg aller helst om en relativt trofast versjon av Sid Meyers originale spill hvor du starter en toglinje og prøver å utvide til du dominerer hele kontinentet...
  
• Great Britain Ltd for iPad. Gjerne en noe mer avansert versjon av ZX Spectrum-klassikeren hvor du styrer Storbritannias økonomi og uavvendelig blir kastet av velgerne etter to eller tre valg...
  
• Et bra tennisspill som faktisk er styrbart med fingrene på iPaden.
  
• Pottit for iPad. Sannsynligvis husker ingen Pottit for Commodore 64, spillet hvor to spillere styrer hver sin kule på et biljardbrett og skal prøve å få den andre nedi hullene. Jeg husker ikke hvor mange joysticks som ble ødelagt av kreftene vi la inn i det spillet, og aner ikke hvordan det skulle kunne styres på en iPad, men håper fortsatt at det dukker opp... :-)
  
• Seterra for iPad. Seterra er et genialt geografipuggespill som jeg har hatt stor glede av for å repetere plassering på land i Afrika og sånt. Det finnes bare i Windows - jeg vil gjerne ha det på iPaden også.
  

PS: Mens jeg laget ønskelista kom jeg på at jeg ønsker meg en versjon av logikkspillet Sherlock for iPad. Sherlock har jeg ikke sett snurten av på mange år, men heldigvis var jeg smart nok til å søke etter det før jeg skrev at jeg ønsket det. Og det finnes: Sherlock. Så jeg kommer tilbake med info om hvor bra det var...

Hvilke spill ønsker du deg?

Snurt Nina Karin Monsen

Jeg ser i Nina Karin Monsens blogg at hun er snurt fordi Aftenposten ikke vil trykke hennes leserinnlegg som svar på Espen Ottosens innlegg her om dagen (som jeg svarte på her i bloggen, for øvrig).

Monsen ønsker å benytte anledningen til å fortelle at det finnes barn født ved kunstig befruktning som ønsker å finne sin biologiske far eller mor. Men jeg forstår Aftenposten godt - det er ikke noe spesielt godt innlegg. Det er relativt poengløst, i den forstand at det ikke er klart hva Monsen ønsker skal gjøres med dette. Ønsker hun slutt på all kunstig befruktning? Eller ønsker hun kun at barna skal ha rett til å få vite hvem biologisk far er (slik situasjonen er i Norge i dag)?

Naturligvis "krydrer" Monsen som vanlig innlegget med sårende karakteristikker, som "konstruerte barn" og "lesbiske og single kvinner lar fantasien ta overhånd".

Hvis dette betyr at Aftenposten har innført kvalitetskriterier også ved vurdering av Nina Karin Monsens innlegg, ønsker jeg den utviklingen velkommen.

Marker prisen på varene, please!

Jeg er vanligvis en ganske velvillig kunde. Men jeg har noen hangups. Og en av dem er at jeg vil vite prisene på varene før jeg kjøper dem. Står det ikke pris på varene på hylla, lar jeg stort sett varene ligge. Og hvis prisen i kassa er en annen enn på hylla (og jeg oppdager det) blir jeg sta.

På Meny på Grorud har jeg vært borti feilprisede varer ganske ofte. Prix på Grorud har vært langt bedre, men har også begynt å slurve i det siste - ikke minst med å glemme å prise varene i det hele tatt. Men nok om det.

I dag skulle jeg ha ei fancy pære til ei stålampe på stua. På hylla sto det - forbilledlig nok - en pris: 34,90. Men da pæra ble slått inn på kassa, hadde den plutselig gjort et prisbyks og kostet over 50 kroner - altså en prisstigning på over 40 prosent på et knapt minutt. Jeg så det tilfeldigvis, og påpekte at det sto en lavere pris på hylla. "Er det et tilbud skal det være lagt inn i systemet", sa kassabetjenten. Jeg klarte ikke helt å tolke om det hun mente å si var: "Her tar du nok feil", men dvelte ikke ved det. Jeg sa at jeg kunne gå og sjekke. Det gjorde jeg, men jeg vet ikke helt hva som var poenget med det, for når jeg kom tilbake til kassa tok hun ikke mitt ord for god fisk. Hun måtte ut på vandring selv for å sjekke at jeg snakket sant. (Kunne hun ikke ha gjort det med det samme?)

Nå var det naturligvis lang kø bak meg, og folk trodde formodentlig at det var jeg som var vanskelig. Hun kom tilbake, etter å ha stoppet ved en av kollegene for å få vite hva hun skulle gjøre. Hun annulerte den prisen som var slått inn og skrev inn 34,90 manuelt. Jippy! (Men er det smålig av meg å synes at jeg kunne fått et lite "beklager feilen", eller "nå ble det riktig!" eller noe annet som tydet på at det ikke var butikken som gjorde meg en stor tjeneste ved å gi meg den prisen de hadde lovet på hylla?)

Hun i kassa var sikkert fersk eller usikker - det er ikke poenget. Poenget er at butikkene må skjerpe seg i å prise varene sine riktig. Og ha bedre rutiner for hva de gjør når det likevel blir feil.

Jeg sa "Ha det fint!" når jeg gikk, slik jeg pleier, men fikk ikke noe svar. Kassebetjenten var travelt i gang med å betjene den lange køa som var dannet seg som følge av feilprisingen.

Espen Ottosen på villspor

Espen Ottosen minner i et innlegg i Aftenposten i dag om at han er veldig opptatt av biologiens betydning, men viser samtidig at han har misforstått noen sentrale fakta.

Espen Ottosen, informasjonssjef i Norsk Luthersk Misjonssamband har sett på Tore på sporet, og ser serien som bevis på at folk er opptatt av sitt biologiske opphav. Og så spør han hvorfor homobevegelsen ikke protesterer på programmet, og viser til at den nye ekteskapsloven visstnok skal ha svekket fars betydning i lovverket.

Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Ottosen bør vel kjenne til "pater est"-regelen, som har vært i lovverket lenge før homobevegelsen fikk gjennomslagskraft. Den regelen sa at det var den sosiale faren (altså den mannen mora var gift med) som ble regnet som far så lenge man ikke visste bedre. Man hadde ikke - og har fortsatt ikke - noen obligatorisk blodprøve for å sjekke hvem som biologisk sett er faren.

Ottosen kjenner vel også til at man i Norge har bedrevet kunstig befruktning med sæd fra donor til heterofile par lenge før homofile fikk rett til dette. Til og med med anonym sæddonor. Det homobevegelsen har kjempet for er å ha like rettigheter som heterofile - så må gjerne Ottosen mene at det lovverket som tidligere fantes for heterofile (og som homofile har adoptert) ivaretok det biologiske for dårlig.

Til slutt skriver Ottosen: "Det vil ikke forundre meg om Tore Strømøys etterfølger om 20 år vil lete opp sædgivere - slik at barn som er unnfanget i et laboratorium, om mulig, kan finne sine biologiske røtter." Her kan jeg berolige Ottosen: barn som i dag blir født ved kunstig befruktning, kan få vite hvem sæddonor er - vi har sluttet med anonyme sæddonorer i Norge. Imidlertid er det et visst forbehold: forutsetningen er at barna får vite at de faktisk er kommet til verden ved kunstig befruktning. Barn med homofile foreldre vil nok mistenke det, mens barn av heterofile kan lures til å tro at de er biologiske barn av sin sosiale far og mor. Men da ringer de neppe heller til Strømøy...

For å oppsummere: Ottosen skylder på homobevegelsen for noe som allerede var ordinær juss før homofile fikk de samme rettighetene, og han virker uinformert om hvordan reglene for kunstig befruktning faktisk fungerer i Norge i dag. Ikke noe godt utgangspunkt for en seriøs debatt.

Øklands "mor, far og barn"

Aftenpostens Ingunn Økland har i dag et innlegg om "den nye barneproduksjonen", og hun gir den felles ekteskapsloven skylden for en mentalitetsendring i samfunnet.

Men hun tar feil. Mentalitetsendringen er ikke så ny, og den har ikke så mye med homofile å gjøre. Men det kan være at enkelte først reagerer når det er noe så merkelig som homofile som får samme rettigheter som "alle andre".

Norge fikk sin første lov om kunstig befruktning i 1987 (Regjeringen) - før partnerskapsloven - og jeg formoder at man har brukt donorsæd like lenge. Men lenge før det ble pater est-regelen tatt i bruk, som sier at det er morens ektemann som i utgangspunktet regnes som barnets far, uten krav om beviselig biologisk tilknytning. Sosial tilknytning ble ansett som viktig nok.

Økland skriver at "den nye ekteskapsloven [...], medførte at lesbiske par fikk samme rett til assistert befruktning som heterofile par." og påstår at "loven har satt et godkjentstempel på høyst diskutable behov og praksiser", skjønt uten å være villig til å konkretisere hva hun mener er diskutable praksiser. For når er det praksisen blir diskutabel? Når andre enn heterofamilier trenger hjelp?

Hun påstår videre at "fremveksten av den nye barneproduksjonen er i grunnen et gigantisk eksperiment, som i sin ideologiske kjerne handler om å nedtone betydningen av biologisk opphav til fordel for betydningen av omsorgspersoner". Aha - på samme måte som pater est-regelen, altså. På samme måte som kunstig befruktning for heterofile. På samme måte som adopsjonsinstituttet. Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvorfor nettopp den felles ekteskapsloven gis skurkerollen i Øklands fortelling.

Kan ikke Økland være litt mer presis, og fortelle nøyaktig hva slags praksiser det er hun er så bekymret for, og som er så mye verre enn de heterofile praksisene som vi har blitt vant til gjennom årtier med kunstig befruktning? Hennes avsluttende iver for "far, mor og barn" tyder på at det egentlig er alle barn som vokser opp med andre enn sin biologiske far og biologiske mor hun er bekymret for. Og da er det langt flere å bekymre seg for enn homoforeldrene.

Å juble over at en mann er drept

Da jeg hørte at Osama bin Laden var drept, var min første reaksjon (på Facebook) "Det var på tide..."

Etterpå har jeg lest flere kommentarer rundt om i media som problematiserer den nesten unisone jubelen: Hvordan kan man være mot dødsstraff og samtidig hilse velkommen at en mann er drept? Og for mitt vedkommende: Hvordan kan man være pasifist og synes det er greit at en mann er drept? Det er gode spørsmål.

La meg først si hva jeg legger i at jeg er pasifist. At jeg er pasifist betyr at jeg på rasjonelt grunnlag har kommet fram til at jeg ikke vil drepe et annet menneske. Det å drepe et annet menneske er grunnleggende problematisk. Vi ser det i spesialtilfellet dødsstraff: selv om man har så sterke ordninger man bare kan, med lange rettssaker og gode ankemuligheter, hender det rett som det er at man dreper mennesker som ikke er skyldige i det de er tiltalt for. Når man ikke engang klarer å få det riktig med forutgående rettssak, skal jeg være bra selvsikker hvis jeg skal ta på meg ansvaret på egen hånd.

Pasifisme oppfyller naturligvis Kants kategoriske imperativ, for eksempel i formuleringen "Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov". Verden ville blitt et riktig bra sted om alle (og da mener jeg alle) ble pasifister. Jeg tror til og med at et militærvesen som USAs kunne blitt ganske effektivt selv om det la vekk drepingen og satset på våpenteknologi som ikke tok liv og isteden tok fanger. (Men det er - for tida - en utopi.)

Samtidig er jeg klar over at det nettopp ikke er en allmenn lov - folk dreper hverandre til stadighet. Jeg mener det er galt å drepe andre mennesker, men forstår at ikke alle er enige med meg. Så kommer et hovedspørsmål: Er det slik at hvis jeg har en etisk regel som jeg handler etter, så bør jeg automatisk fordømme alle som ikke handler etter den samme regelen? Jeg mener nei. Det er fullt mulig å ha strengere regler for seg selv enn det man ønsker å presse på alle andre.

Hvilket bringer meg tilbake til Osama bin Laden. Skulle jeg ønsket at USAs militærvesen hadde prioritert å ta bin Laden til fange? Ja, det skulle jeg. Synes jeg det ville vært nyttig med en rettssak hvor bin Laden måtte svare for sine ugjerninger? Ja. Gir det meg en moralsk plikt til å fordømme USA for å ha handlet som de gjorde? Neppe.

Jeg er glad for at Osama bin Laden, ansvarlig for tusenvis av døde og med ønske om å bli ansvarlig for enda flere, ikke lenger er på frifot. Det er et lite skår i gleden at han ikke kunne tas i live, men jeg hisser meg ikke så veldig opp over det. Av verdens menneskerettighetsbrudd er det andre, som det at Uganda kan komme til å innføre dødsstraff for homofili til uka, som jeg føler at det er mer konstruktivt å hisse seg opp over.

Riksarkivet på Flickr

Det er artig å se at Riksarkivet har lagt ut mange bilder på Flickr med Creative Commons-lisens. Det skulle jo også bare mangle, når de gjennom årene har skaffet seg rettigheter til bilder ved hjelp av borgernes penger. Bildet her er, som man ser, av Hamar domkirkes ruiner og er tatt ca. 1863.

(Foto: M. Selmer., "Ruiner av Hamar kirke 1863", Creative Commons-lisens Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.0 Generic)

Blir Osamadrapet avgjørende for Obama?

Etter drapet på Osama bin Laden har avisene vært fulle av advarsler om at dette ikke betyr at Obama vinner valget i november neste år. Naturligvis. For eksempel vil en økt økonomisk krise kunne gjøre Obama sårbar. Likevel sitter jeg fortsatt med den magefølelsen jeg hadde da jeg hørte at Osama var død: dette kan vise seg å være avgjørende.

Analytikere har jo allerede lenge snakket om at republikanerne er sent i gang med valgkampen. Det er halvannet år til valget, men det skal gjennomføres nominasjonsvalg før den tid, og foreløpog har republikanerne nesten bare uvalgbare kandidater: Palin, Trump og Santorum er neppe aktuelle for det store flertallet av de usikre velgerne. Republikanerne trenger at det dukker opp en mer moderat kandidat. Drapet på Osama kan være det lille ekstra som gjør at en slik kandidat velger å vente fire år til med å gjøre sitt framstøt for å bli president.

For det er jo gjerne slik det fungerer. Demokratene hadde problemer med å finne gode kandidater etter at Bush sr. vant den første Golfkrigen. Men det eksemplet viser også usikkerheten i resonnementet, for den gang dukket "ukjente" Bill Clinton opp, med fokus på økonomien. Mange andre i det demokratiske partiet angret nok fælt på at de ikke var på banen da det avsparket gikk.

Altså: en uke er lang tid i politikken - halvannet år er latterlig lang tid. Det kan skje finanskriser større enn det vi har sett før, det kan skje terrorangreep, det kan skje jordskjelv i San Francisco som Obama takler like dårlig som Bush jr. taklet orkanen i New Orleans. Men likevel: drapet på bin Laden kan ha gitt noen potensielle motkandidater en ekstra grunn til ikke å stille til valg.

Ukas bilde: Nespresso i farger

Jeg er glad i Nespressos kaffekonsept. Og selv om jeg vanligvis ikke liker å vandre i butikker, må jeg si at Nespressobutikkene til tider har noe for seg. Og her er nærbilde av en vegg fra en slik (nærmere bestemt i Wien).

Ukas sjokolade: Ego Walters mandler

Forrige uke deppet jeg over Freias nye Ego marengs og nøtter, som smakte lite. Ego Walters mandler lider av det samme problemet som den andre: smaken domineres av en dvask og kjedelig sjokoladesmak. Men her dominerer ikke denne helt - det er tross alt tilløp til den litt mer spennende smaken fra Walters mandler: salte nøtter. Men hold for all del på storplatevarianten av denne og ikke Ego-varianten - dette er en blek variant.

Konklusjon: