Film: Romeos - og noen til

Komme ut-filmen er en egen sjanger innen skeiv film, med standardrepertoaret av forbudte følelser, fornektede følelser og til sist helst noen frigjorte følelser i en romantisk sluttsekvens. Hvis da ikke slutten er av det tragiske slaget.

På sett og vis tilfredsstiller Romeos disse sjangerkravene ganske godt. Men twisten, som vi blir kjent med alt i åpningsbildene av filmen, er at hovedpersonen her ikke er skaphomse, men derimot kvinne-til-mann-transseksuell. Han er i tillegg en svært sjarmerende ung mann, som alle homsene i strøket merker seg. Men det er jo grenser for hvor langt slike flørter kan gå så lenge han ikke kan kle av seg på overkroppen en gang.

For meg blir filmen på mange måter også en bekreftelse på hvor mye homosaken og denne saken har til felles. I begge tilfeller er det frykten for omgivelsenes reaksjonr som gjør at man føler seg tvunget til å sette livet og kjærligheten på vent. Men på den annen side er forskjellene naturligvis også store, idet homser og lesber flest ikke behøver å tenke i retning av medisiner eller operasjoner.

Det er en riktig sjarmerende film. Men noen av rollene er riktig svakt besatt. En bimbo som dukker opp i en liten rolle fikk meg til å skuttes i kinosetet. Men som så ofte på Skeive Filmer - så lenge de to mannlige hovedrolleinnehaverne er kjekke nok og har et visst minimum av talent, godtar man det meste.

Det er vanskelig å stille seg helt likegyldig til Little Children. Den tar utgangspunkt i en helt ok skildret liten romanse mellom to småbarnsforeldre som ikke trives så godt i ekteskapene sine. Men kinkig nok flytter en tidligere pedofil overgriper inn i nabolaget, og troen på at man kan forbedre seg er ikke særlig sterkt fremtredende i dette småsamfunnet. Patrick Wilson og Kate Winslet spiller to av hovedrollene.

Kais kjæreste har reist til Paris uten å ta med seg ham. Kai er knust, men holder fast på drømmen om å reise etter. Han tilbringer derfor all fritid på bokhandelen Eslite hvor han tjuvleser franskkurs. Og det legger en søt medarbeider merke til. Au revoir Taipei fikk stor oppmerksomhet da den kom, neppe upåvirket av at Wim Wenders sto oppført som "executive producer". Og det er en riktig sjarmerende, liten sak. Den tviholder på at den heller vil være småmorsom og småromantisk enn realistisk og troverdig, og det fungerer forsåvidt stort sett greit - selv om mafiaguttene (som mest av alt minner om en mer klønete versjon av Olsenbanden) setter min tålmodighet på prøve.

Filmvisningen var en del av det taiwanske kontoret i Oslos "filmfestival".

Hear me er en annen film i den taiwanske "filmfestivalen" i Oslo. Filmen er nesten uten muntlig dialog, men til gjengjeld full av tegnspråk. Det er en fjærlett komedie som er fin og sjarmerende, men heller ikke mer.

Half Nelson har jeg også sett, skjønt jeg husker ikke all verden av den nå halvannen måned senere. Dan Dunne (Ryan Gosling) er en lærer som takler skolehverdagen betydelig bedre enn fritida. Dessverre blir det i lengden vanskelig å holde disse fra hverandre. Men det er ikke bare han som trives bedre på skolen enn utenfor - en av elevene har det også vanskelig på privaten, og de finner sammen... Gosling spiller godt i denne filmen påstås det, men meg engasjerte den likevel ikke så veldig.