Tuesday, August 30, 2011

Slutt på sympatieffekten i Oslo?

"Sympatieffekten er over i Oslo" skriver Aftenposten i dag. En ny meningsmåling viser at partiene er tilbake der de var før terrorangrepene i juli - stort sett.

Terrorhandlingene førte til sterk sympati for Arbeiderpartiet og AUF, og for enkeltmennesker i Arbeiderpartiet og AUF som hadde mistet kjære venner. Det er å håpe at denne sympatien og medfølelsen holder seg i lang tid.

Samtidig begynte folk å snakke om "sympatistemmer" - at velgere ville gå i hopetall til Ap av ren sympati. Meningsmålinger har antydet det. Men det er grunn til å spørre om det egentlig er det meningsmålingene har vist.

Den rene sympatistemmen går ut på at man stemmer på et parti fordi man synes synd på partiet. Jeg synes det er litt synd hvis valg blir avgjort på bakgrunn av dette, og ikke på bakgrunn av politikk og politikere.

Men det finnes jo som kjent en annen forklaring på Aps store framgang. Den forklaringen er at velgerne har blitt bedre kjent med en del av Aps politikere gjennom sørgeperioden, og at de har likt det de har sett. Spesielt gjelder dette Jens Stoltenberg, men også mange lokalpolitikere, som har framstått imponerende i ei uvirkelig tung tid.

At denne effekten ikke blir så stor i Oslo, er ikke overraskende. Etter hvert som lokalvalgkampen drar seg til, minnes Oslofolk på at Jens Stoltenberg ikke er på valg her - valget står mellom Fabian Stang og Rune Gerhardsen som ordfører og mellom Stian Berger Røisland og Libe Rieber-Mohn. (Joda, det er flere kandidater, ikke minst Odd Einar Dørum som er Venstres ordførerkandidat.) Av disse var det naturligvis Fabian Stang, i egenskap av ordfører, vi ble mest kjent med i etterkant av terrorangrepene.

Slik jeg leser Aftenpostens meningsmåling, betyr dette at folk i liten grad stemmer på partier fordi de synes synd på dem, men heller fordi de liker personene og politikken. Og hvis det er rett, kan effekten av terrorangrepene i juli bli større ved stortingsvalget om to år enn nå - ganske enkelt fordi Stoltenberg har fått ny respekt i store lag av folket.

Saturday, August 27, 2011

51 drept i terrorangrep i Monterrey, Mexico

Det er rart med det. Nyheter om mengder av døde på et eller annet ukjent sted langt borte har lett for å gå inn det ene øret og ut av det andre. Det er vel et selvforsvar vi har lært oss til etter hvert som teknikken bringer katastrofer fra hele verden tett på oss.

Men altså: minst 51 mennesker ble drept i et terrorangrep i den meksikanske byen Monterrey torsdag. Også denne nyheten kunne gått meg hus forbi, hadde det ikke vært for at jeg tilbrakte en fantastisk hyggelig uke i Monterrey for bare tre år siden. Byen var vertskap for verdens største matematikkdidaktikkonferanse - ICME. Konferansen var nok lagt der spesielt fordi Monterrey var et fredelig område i et ellers urolig land. Sentrum av byen var idyllisk, med koselige parker og ei lita elv man kunne ta båt på - bort til en artig park, anlagt rundt restene av et industriområde. Det verste som hendte oss mens vi var i byen var et skybrudd under en middag som noen av nordmennene spiste sammen.

I det siste har mafiaen systematisk begått drap, til og med inne på hoteller, for å skape frykt. Og det har de klart.

Så jeg minnes byen slik den var ved å lime inn fotoalbumet fra Mexicoturen min - og tenker på de drepte og deres pårørende. (Albumet inneholder også bilder fra Mexico city.)

Thursday, August 25, 2011

Lotte Sandberg får en tankevekker

Det er litt artig å følge Lotte Sandbergs skriverier i Aftenposten. Hun er stort sett uenig i det meste. Nå vil hun verne Munchsalen, og dermed hindre at Nasjonalgalleriet får nye, flotte lokaler på Vestbanen i Oslo, bedre egnet for å vise fram de fantastiske samlingene.

Hun er naturligvis irritert når politikere mener noe annet enn fagfolkene på museet. Men nå er hun sannelig også irritert når de mener det samme. I dagens Aftenpost har hun nemlig følgende fascinerende setning:

"Og det er mildt sagt tankevekkende at det nå er Nasjonalmuseets egne ansatte som går i bresjen for en avvikling [altså flytting til nye lokaler, min anm.] som opprinnelig ble unnfanget av politikere fjernt fra fagmiljøet.

Ja, for i Sandbergs verden er det naturligvis politikerne som tar feil, selv når de får støtte fra museets egne eksperter.

Sunday, August 21, 2011

Stemmetvang?

Av de mer bisarre forslagene til "mer demokrati" jeg har sett i det siste, er forslaget om stemmetvang. Altså at man skal oppnå valgdeltakelse på nær 100 prosent ved å true velgerne til valglokalene.

Jeg synes forslaget er prinsipielt forkastelig. Jeg mener dessuten at det ikke vil kunne fungere. De to argumentene gjør at jeg altså er imot forslaget...

Hvorfor prinsipielt forkastelig? Fordi jeg mener det er en nødvendig del av demokratiet at man også velger om man vil stemme eller ikke. Dersom man av ulike årsaker innser at man ikke har grunnlag for å velge hvem man skal stemme på, bør ikke den vurderingen overprøves av myndighetene. Som en (potensiell) velger sa til meg på stand her om dagen: når du har vært til sjøs i over 30 år mister du litt interessen for lokalpolitikk i hjemlandet. Det må respekteres.

Og fordi det å stemme er et privilegium. Vi lever i et demokratisk land, og valgdagen er en feiring av dette - av vår rett til å stemme. Å gjøre om dette til et lovpålegg som mange da vil gjøre fordi de må og ikke av glede, er ille.

Hvorfor mener jeg at det ikke vil kunne fungere?
For det første: skal vi ikke fortsatt ha hemmelig valg? For hvis vi skal ha hemmelig valg, oppnår man bare å skremme velgerne til valglokalet hvor de kan stemme blankt hvis de vil.
For det andre: Å utvanne stemmene fra de 60-70 prosent som ønsker å stemme med stemmene til 30-40 prosent som ikke er interessert og som stemmer på måfå, vil også utvanne demokratiet.
For det tredje: Hva skal straffenivået være? Skal det være som med mange andre bøter, at rikfolk kan droppe å stemme (for de har råd til bota), mens fattigfolk må gjøre det?

Vi kaller stemmeretten en borgerplikt - men det er en forkortelse. Det vi mener er at det bør være en viktig samfunnsoppgave for alle som lever i Norge å sette seg inn i hvordan samfunnets styre, gjøre seg opp sin mening om det og så stemme i tråd med dette. Å innføre lovpåbud om kun det siste av disse stegene, er en farlig kortslutning. (Og å innføre lovpåbud om hele prosessen er heldigvis en umulighet.)

Friday, August 19, 2011

Geniene og oss andre

Det mest usmakelige med debatten om Odd Nerdrums påståtte skattesvik og dommen på to års ubetinget fengsel (som er anket) er ikke alle unnskyldningene. Han skal ha Tourettes syndrom og skal dessuten være dårlig med tall. Da er det ikke lett å holde rede på millionene, skal vi tro Nerdrum. Og det kan det være noe i.

Det mest usmakelige er derimot at hans påståtte geni brukes som argument. Mener virkelig hans forsvarere, mest patetisk eksemplifisert av Bjørn Li i kronikken "
Alene i sin samtid
", at genier med Tourettes skal fritas for straff, mens vanlige dødelige med Tourettes skal gå i fengsel uten å klage?

Det er noe svært ubehagelig over argumentasjon for at folk med særlige evner skal stå utenfor loven.

Så kan man diskutere hvor tungtveiende det er at man har Tourettes når man har penger nok til å betale økonomiske rådgivere - og også hvor mange klager over underkjent geni som er nok til å genierklære et menneske. Men det blir bagateller. Hovedsaken er at idealet for de fleste av oss er et samfunn hvor høyt evnenivå ikke hever noen over loven.

Derfor synes jeg Anne B. Ragdes nyord "genisyting" er så godt og treffende.

Wednesday, August 17, 2011

Sommer på New Zealand i august, TV2?

TV2 hadde følgende artige overskrift på en artikkel tidligere i dag: "Sommersnø på New Zealand". Ingressen var: "Kald vind fra Antarktis har forårsaket den verste snøstormen på 40 år på New Zealand - og det i august." (postet kl. 14.08) (mine uthevinger)

har overskriften klokelig blitt endret til "Første snøfall i newzealandsk by siden 1939" og ingressen er endret til "Kald vind fra Antarktis har forårsaket den verste snøstormen på 40 år på New Zealand, et land hvor snøen sjelden kryper ned fra fjellene."

I den nye artikkelen har man tatt med et innledende avsnitt som ser slik ut: "Snø, vind, og rekordlave temperaturer har vært stikkordene for New Zealand de siste dagene. Det er kanskje vinter på den sørlige halvkule men snø utenfor fjellområdene er fremdeles veldig uvanlig." (min utheving)

Noe sier meg at journalisten (Ingrid Toppe) mellom første og andre versjon av artikkelen fikk noen innspill om at det umulig kan være sommersnø på New Zealand i august, siden august er midt på vinteren på den sørlige halvkule.

Jeg vil legge til at mange, inkludert mannen bak bloggen Regret the error, anser det som en uting å rette artikler uten å etterlate spor om hva rettelsen består i. Jeg er enig. (Den eneste grunnen til at jeg har tilgang til den opprinnelige overskriften og ingressen, er at jeg abonnerer på TV2s rss-feed...)

Tuesday, August 16, 2011

NRKs valgomat: godkjent

Så har jeg prøvd NRKs valgomat.

For at en valgomat skal gi mening bør den, etter mitt syn, inneholde en viss bredde av saker som skiller partiene og den bør gi mulighet til å signalisere hvilke saker som er viktige og hvilke som er mindre viktige.

NRKs valgomat fungerer fint slik. For eksempel kan jeg her si meg uenig i eiendomsskatt, men samtidig fortelle valgomaten at jeg egentlig ikke er så opptatt av det. Jeg ville aldri valgt parti ut fra økonomisk politikk alene. Da er jeg mye mer opptatt av verdispørsmål - som lik rett for adopsjon for homofile (skjønt jeg stusser på hva akkurat det spørsmålet har i en lokalvalgkamp å gjøre).

Resultatet ble godkjent for valgomaten - den klarte å finne ut hvilket parti som passer meg best, og klarte også å identifisere partier som jeg virkelig ikke vil stemme på (Demokratene og Fremskrittspartiet). Rødt kommer alltid litt pussig høyt opp på slike valgomater for meg, sannsynligvis fordi de har vennlige intensjoner og i en del verdispørsmål er helt på linje med meg.

Prøv den selv! Her er resultatene mine:

Venstre 78 %
Kristelig Folkeparti 68 %
Miljøpartiet De Grøn... 68 %
Det Liberale Folkepa... 66 %
Arbeiderpartiet 65 %
Rødt 64 %
Høyre 63 %
Norges Kommunistiske... 62 %
Sosialistisk Venstre... 59 %
Kristent Samlingspar... 58 %
Senterpartiet 58 %
Kystpartiet 55 %
Pensjonistpartiet 46 %
Fremskrittspartiet 40 %
Demokratene i Norge 37 %

Wednesday, August 03, 2011

Farvel til de anonyme?

Etter terrorangrepet 22. juli har mange tatt til orde for at vi må slutte å godta at folk ytrer seg anonymt. Ytringsfrihet er vel og bra, sier de, men folk må kunne stå for det de sier. Espen Haavardsholm er et eksempel: i Aftenposten i dag skrev han: "Etter 22. juli må et minimumskrav være at en fremstår under fullt navn. Alt annet er å nære [sic] opp under muligheten for en ny massakre".

Dette er ikke først og fremst et spørsmål for hver enkelt om de velger å skrive under fullt navn eller ikke. Det er et spørsmål for samfunnet vårt om hvilke stemmer vi ønsker å høre. For hvem - i tillegg til ekstremistene - er det vi vil stenge ute fra samtalen hvis vi insisterer på fullt navn? Jo, det er for eksempel
- folk med dårlige brukererfaringer fra for eksempel NAV, som fortsatt er avhengige av NAVs goodwill for å overleve, og derfor ikke tør stå fram.
- folk med erfaringer fra psykiatrien, som ikke ønsker at disse erfaringene er det første man finner når man googler navnet deres
- homofile som er i skapet, og ikke tør skrive om slike ting i redsel for å bli "avslørt" (i dag er jo veldig mange homofile åpne, så hvis du ønsker det kan du erstatte "homofile" med "transseksuelle" eller en annen gruppe som møter fordommer)
- lærere i Osloskolen som sier at de opplever frykt for reaksjoner hvis de uttaler seg kritisk offentlig
- lærere eller andre som ønsker å uttrykke sine politiske synspunkter uten at arbeidsgiver og elever/klienter osv blir forstyrret av dem
osv osv

"Uønskede" ytringer må vi håndtere på en annen måte enn å stenge ute viktige perspektiver fra debattene. Ytringer må vurderes ut fra innholdet, ikke ut fra om forfatteren er anonym eller ikke. Ytringer som oppfordrer til vold må fjernes på vanlig måte, de fleste andre ytringer må møtes med argumenter. Det er tross alt et åpnere, mer demokratisk samfunn vi ønsker - ikke et samfunn som stenger ørene for folk vi allerede altfor sjelden hører fra.

Monday, August 01, 2011

Stoltenberg og ytringene våre

Statsminister Jens Stoltenberg sa i sine minneord i Stortinget i dag at vi er mange som kan bli flinkere til å tenke gjennom formen på det vi sier - det kan være "noe vi skulle ønske vi hadde formulert annerledes".

Hva tenker jeg når jeg leser dette? Tenker jeg at Siv Jensen godt kunne ha droppet sitt prat om "snikislamisering" og at Nina Karin Monsen kunne holdt seg for god til å kalle våre stortingsrepresentanter for "virkelighetsfjerne, sentimentale, selvskrytende, ureflekterte, løgnaktige og uvitende"?

Jo, jeg tenker nok det. Men jeg kan jo - et øyeblikk - også gå i meg selv og se på hva jeg selv sier og skriver.

For det er jo det siste Stoltenberg egentlig ber meg om. Han oppfordrer ikke alle til å skjelle ut alle andre for debattstilene deres, men til hver enkelt å ta en stille prat med seg selv. Han oppfordrer ikke til annen form for sensur enn selvsensuren.

Jeg selv, for eksempel, mener nok at de aller fleste jeg diskuterer ting med, er velmenende vesener. Det er unntakene som ønsker en ond verden, bare tenker på seg selv eller bare sier imot for å kverulere. Denne troen på at motdebattanten også har de beste hensikter, kan godt skinne gjennom litt oftere i det jeg skriver. For eksempel er nok Arbeiderpartiets motstand mot privatisering for en stor grad basert på at de faktisk mener at kvaliteten og/eller arbeidsmiljøet blir dårligere - ikke bare på at de er i lomma på fagforeningene. Og deres iver etter å bygge ut oljevirksomhet i sårbare naturområder er nok ikke begrunnet i et ønske om å ødelegge naturen, men i en seriøs tro på at det er den beste måten å få levelige liv i disse delene av landet. Og så videre.

Og tilsvarende finnes det sikkert innvandringsnegative folk som ikke et øyeblikk ønsker noe menneske noe vondt og ikke er inne på tanken om at vi er mer verdt enn andre, men som seriøst tror og tenker at innvandringen er skadelig for samfunnet vårt. Da er latterliggjøring mindre virksomt enn argumenter.

Så kan man spørre om det holder å gå i seg selv. Nei, tonen i den offentlige debatten påvirkes naturligvis også av det vi godtar at andre sier uten at vi sier ifra. Det må bli mer akseptert å stoppe opp og si at "før jeg går videre i debatten vil jeg si at jeg ikke vil være med på å omtale en folkegruppe på den måten"... (men det er vel kanskje akseptabelt allerede i dag)

Men tonen er ikke alt. Det er minst like viktig å ha gode, kunnskapsbaserte argumenter. Når man diskuterer med folk som bruker hver ledige time til å samle sammen nyhetsmeldinger om ruteknusing i Groruddalen (for å bevise i hvilken grad dalen er i ferd med å gå til hundene), holder det ikke å komme med vage motargumenter av typen "men det er da så fint og mangfoldig på Grorud - og jeg er veldig glad i innvandrerbutikken". Argumenter må møtes med bedre argumenter.

Og så er det noen som vil ha mer forbud: Forby voldelige videospill, hindre anonyme utsagn i nettdebatter, slå ned på ubehagelige meninger. Her er vi midt i ideologien med en gang. Jeg tror rett og slett sjelden på at forbud er veien å gå for å bekjempe meninger vi ikke liker - det er jo dette som er noe av bakgrunnen for at jeg kaller meg liberalist. Vi må ha tiltro nok til våre egne syn at våre meninger vil vinne fram i en åpen debatt, ikke fortrenge synspunkter vi ikke liker.

Men jeg forstår at det er godt ment å ville usynliggjøre visse meninger - for eksempel er det ubehagelig at terroristens "manifest" skal være fritt tilgjengelig. Jeg ser at forbud kan holde disse meningene borte fra enkelte lettpåvirkelige folk. Det er en forståelig, men farlig strategi. Å skjule ubehagelige meninger gjør at vi ikke heller får rom til å argumentere mot dem.

Som Stoltenberg avsluttet sin tale i dag: "Med det frie ord som våpen, og i denne sals ånd skal vi sammen la menneskeverd og trygghet vinne over frykt og hat."

Film: A Tall Dark Stranger og noen til


You Will Meet A Tall Dark Stranger er en film jeg åpenbart måtte se før eller senere. Det er en Woody Allen-film - og det pleier jo å holde for meg. Men i tillegg har den Antonio Banderas og Anthony Hopkins som skuespillere.

Det er slett ikke Woody Allens beste film - langt derifra. Men den er tilstrekkelig småmorsom og med en historie med nok overraskelser til at jeg synes det hele er en fin opplevelse. Den handler mye om ideen "et nytt liv" - og de ulike hovedpersonene har ulike strategier for å få det nye livet - alt fra giftermål med en som er halvparten så gammel til å utforske tidligere liv. På passe slentrende Woody Allen-vis.


Brødre er en sterk film om en Afghanistansoldats opplevelser og hvordan disse påvirker livet hjemme i Danmark. Jeg synes dessverre ikke at hendelsene i Afghanistan er skildret troverdig nok, og det er en svakhet for meg. Men historien er sterk, for all del.


Valentine's Day er en riktig søtsuppe av en film. Joda, naturligvis har den et lite stjernelag på rollelista - inkludert Shirley MacLaine, og joda, den har kjekkaser som Taylor Lautner. Og alt er proft og riktig gjort. Men det blir nå litt krampaktig at alle personene skal ha store ting som skjer i kjærlighetslivet deres akkurat 14. februar - og sidehistorien med den lille gutten gir sukkersjokk.