The Kids Are All Right er en artig, sjarmerende film med den tilleggsfordelen at den har satt en del konservative sinn i USA i kok. I likhet med det forskningen skulle tilsi, har nemlig disse barna av lesbiske mødre det helt ok - en og annen forvikling til tross.
True Grit var en artig "remake" av westernklassikeren som jeg ikke har sett. Det er Hailee Steinfeld som er den egentlige hovedrolleinnehaveren her, som jenta som vil finne sin fars morder. Det blir en riktig fin jakt ut av det, med Matt Damon og Jeff Bridges i kule roller. Og Coenbrødrene er jo alltid gøy å se.
Elle s'appelait Sarah (Saras nøkkel) var på en måte en velkjent historie, om jødeutryddelsene, denne gang i Parisversjon. Historien forteller både om ugjerningene under krigen og om hvordan samfunnet har forholdt seg til disse i ettertid, og det er en helt fin behandling av temaet.
Kick-Ass er morsom. Den handler om Dave (Aaron Johnson) som ikke har superkrefter, men som synes at det ikke bør være til hinder for at han blir superhelt. Så han syr kostyme og setter i gang. Storyen er altså bare moderat sannsynlig, men det har da aldri hindret noen. Og filmen klarer seg lenge på sjarmen.
Julie & Julia er et lite sjarmtroll av en film. Den handler om mat. Nærmere bestemt handler den om en misfornøyd kontordame som bestemmer seg for å lage alle rettene i Julia Childs kokebok på 365 dager - samtidig som filmen gjenforteller historien om Julia Child, som spilles av Meryl Streep. Streep har jeg alltid likt, men jeg har forelsket meg mer i henne etter Mamma Mia!, og dette er enda en film som er verdt å se på grunn av hennes rolletolkning.
Le Temps qui reste (Ennå er det tid) er François Ozons film om den homofile motefotografen som prøver å håndtere tanken på at han snart skal dø. Filmen er faktisk rent vakker.
Me & Orson Welles. Jeg er en stor fan av Richard Linklater. "Dazed and Confused" var en strålende film, for eksempel. Her følger vi Richard Samuels (spilt av ungpike- og unggutt-idolet Zac Efron) i arbeidet med et teaterstykke som regisseres av Orson Welles. Jeg synes faktisk ikke Zac er så verst jeg, og i tillegg har filmen en tydelig kjærlighet til teateret som gjør seg godt.
Un prophète (Profeten) er en fengselsfilm. Malik settes i fengsel og lærer gjennom filmen hvordan han kan overleve - og klare seg fint. Det er et dystert og brutalt bilde som tegnes, og sikkert riktig så bra gjort, men alle som kjenner meg vet vel at jeg ikke er i den sentrale målgruppa for denne filmen.
Gomorra forteller om mafiaen i Napoli og viser et klaustrofobisk bilde av hvordan det er å leve i et samfunn som er styrt av mafiaen. Å være nøytral er ikke noe alternativ.
Knerten Gifter Seg er den andre filmen om Knerten. Jeg leste selv Knertenbøkene når jeg var liten, og synes disse filmene på en fremragende måte gjenskaper Knertens verden. Og for oss voksne er det interessant å se tidsbildet. Koselig og fint.
Inglourious Basterds er en artig, liten sak som foregår i okkuperte Frankrike under krigen. En gruppe amerikanske soldater, ledet av Aldo Raine (Brad Pitt) sendes bak fiendens linjer for å drepe nazister. Det kan man forsåvidt ha en viss sympati for etter en hjerteskjærende åpningssekvens. Filmen har rikelig med gode skuespillere, artige sekvenser og en del vold innimellom, og alt i alt blir det en riktig ok ting å se.
The Mission er en klassiker jeg ikke har sett før - den fikk Gullpalme i Cannes og har velkjente Gabriels Obo på lydsporet relativt hyppig gjennom filmen. Premisset er enkelt - her står ondt mot verre. Ondt i form av europeiske misjonærer som vil omvende indianere til sin egen religion, verre i form av europeiske slavedrivere. Naturligvis er skuespillerprestasjonene - med Jeremy Irons, Robert de Niro osv gode. Og naturen er praktfull. Men det er også noen ganger jeg ikke klarer å henge med på filmens premisser - både i musikkens kraft i starten og i krigstaktikken litt ut i filmen. Så at den har fått så voldsomt til rykte synes jeg kanskje er litt ufortjent. Men likevel vel verdt å se.
The Maltese Falcon. Jeg har sett altfor få Humphrey Bogart-filmer (faktisk bare tre!), og det er jo en liten skandale. Her er han Sam Spade, en privatdetektiv som må få orden på faktaene i en sak hvor kompanjongen blir drept og hvor klienten er en knakende vakker dame. Unektelig en film man bør ha sett, uavhengig av hvor godt man liker den...
Sky High er derimot ikke en film jeg har sett fordi den er en klassiker. Den er snarere en film jeg så fordi den tilfeldigvis var på tv når jeg trengte noe å se. Det er kanskje Kurt Russell som gjør dette mølet på grensen til severdig, ihvertfall er det vanskelig i ettertid å komme på så mange andre grunner til at jeg ga filmen en 6'er (av 10). Her er alle superhelter, men Will Stronghold sliter i utgangspunktet med å leve opp til forventningene, siden faren og moren er kjente superhelter fra før. Men så...
Quelques jours en septembre (Noen dager i september) er også en film som bare var på tv til rette tid. Juliette Binoche er hovedpersonen, en agent på den storpolitiske arenaen som prøver å håndtere konkurrerende agenter, ymse lands utsendinger og ikke minst to barn, derav kjekke David (Tom Riley). Om det bare var meg som var trøtt eller om det ble litt uspennende til tider, får andre vurdere. Jeg endte nok opp med at det var forholdet mellom David og Orlando som var det mest spennende, og det var kanskje ikke meningen.
Kommandør Treholt & Ninjatroppen gledet jeg meg til lenge. Det virket som den rene galskap å skulle lage film hvor Treholt var leder for ninjatropper som skulle sikre konge og fedreland. Tilstrekkelig sinnsykt til at det kunne fungere strålende. Men nei - for meg ble dette for usammenhengende og uten tilstrekkelig mange humoristiske høydepunkter.
Gainsbourg (Vie héroïque) forteller historien om Serge Gainsbourg. Dessverre hadde ikke Gainsbourg et spesielt spennende liv - ser man bort fra alle kvinnebekjentskapene er det rett og slett ikke nok stoff til å fylle en hel film. Riktignok er det en del musikk å ta av for å prøve å holde interessen oppe, men bra går det ikke.
Centre Stage handler om skuespilleren Ruan Ling Yu. Maggie Cheung fikk pris for beste kvinnelige hovedrolle i Berlin for denne filmen. Sannsynligvis er filmen mer interessant hvis du på forhånd har en viss interesse for kinesisk teater - for meg ble det ihvertfall - i likhet med filmen om Gainsbourg - et bevis på at en stor kunstner ikke nødvendigvis kan omgjøres til en interessant film.
Hei yan quan er en av de kjedeligste filmene jeg har sett på lenge. Det går riktignok også an å være kjedelig på en litt interessant måte - og det er mang en film hvor jeg har gitt opp å la meg begeistre av filmens handling eller skuespillere, men isteden får en helt ok filmopplevelse av å se på naturen, byen eller et eller annet annet. Det klarte jeg ikke her. Hovedpersonene finner folk i gatene og tar dem med hjem. De sover med dem. De gir dem mat. Vi hører lyder. Vi prøver å finne ut hva som er poenget med det hele. Vi prøver å forstå hvorfor filmen er laget. Og til sltut blogger vi frustrert om filmen.
(En oversikt over alle filmer jeg har sett (siden januar 1984) ligger på Collectorz.com.)
Posts
No comments:
Post a Comment