Rosetog

Det ble forsåvidt ikke noe rosetog i Oslo i kveld, siden for mange hadde møtt opp til at det var mulig å arrangere. Men det ble likevel ganske fint - et Oslo fylt med folk som ville markere at byen er vår og at terrorisme ikke skal ta den fra oss.

I løpet av kvelden stusset jeg noen ganger på all latteren jeg hørte. Mange var i riktig godt humør, og jeg tenkte over om det var "passende" i en sådan stund. Men etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg vel fram til at det var greit - alle trenger ikke være triste hele tida. Men det ble likevel store kontraster når jeg på ett gatehjørne så folk som åpenbart måtte ha mistet noen de var glad i, og rundt neste sving så andre som tok denne kvelden som en hyggelig utflukt med morsomme venner.

Det var første gang jeg var i sentrum etter fredagen. Og på fredag så jeg ingenting - jeg hørte riktignok bomben smelle, fra mitt bord på Peppe's Pizza nederst i Karl Johan, men tok t-banen hjem etterpå uten å se på ødeleggelsene. Selv om de verst rammede delene av byen fortsatt var avsperret, fortalte jo også glasskårene i Akersgata sin klare historie.

Jeg har nok ikke forstått hva som egentlig har skjedd - og især ikke grusomhetene på Utøya. Vi som har vært så heldige å unnslippe de direkte følgene av terrorismen, vil nok ha vanskelig for noensinne å kunne forstå. Det føles litt som når jeg leser fryktelige historier fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig - jeg forstår hvor ille det er, men klarer ikke å fatte hvordan det føltes for dem som var der.

Men det betyr ikke at man ikke likevel kan ha medfølelse med de skadde og med de etterlatte - og det håper jeg at "rosetoget" i dag også bidro til å vise.

Multietnisitetens framtid

De siste månedene har jeg fulgt litt med på document.no. Dette har vært en selsom opplevelse. Ikke en rute blir knust i Groruddalen uten at dette slås stort opp på dette nettstedet, og da gjerne som bevis på at innvandringen har tatt overhånd. Ikke en bil settes i brann uten at det tolkes som et tegn på sivilisasjonens siste stadier.

Anders Behring Breivik har vært en formodentlig flittig leser av document.no, og har også lagt inn en god del kommentarer der. Han har vært enig i grunnsynet som preger nettstedet, men trukket konsekvensene i helt andre retninger enn de fleste andre - med grufulle konsekvenser.

Tilfellet Breivik skal nå heldigvis behandles av rettsvesenet. Men underskogen av endetidsprofeter som danner en bakgrunn for ham, må motarbeides på andre vis. De skal motarbeides med ord og argumenter, for all del, men det er ikke nok. (Og de skal definitivt ikke motarbeides ved å benekte at det finnes utfordringer i samfunnet vi lever i.) Først og fremst må de motarbeides ved at vi får samfunnet til å fungere bedre enn i dag. Kun ved å få det multietniske samfunnet til å bli et godt samfunn for de aller, aller fleste som lever i det, bekjempe hverdagsrasismen og gi ungdommen tro på framtida - kun på den måten tar man grobunnen vekk fra de miljøene som mener at landet er på vei utfor stupet.

Breivik tror at vi om 30 år vil se at han hadde rett. Lever han om 30 år, må vi ha fått til et samfunn som gjør at han forstår at han tok feil.

Hvorfor er det bare mannlige skuespillere jeg ser ofte?

Collectorz.com har gitt meg en (for meg) interessant statistikk over filmer jeg har sett. Den viser blant annet hvilke skuespillere jeg har sett i flest filmer. Ikke overraskende seirer Woody Allen i den konkurransen - jeg har sett 26 filmer med ham. (Antonio Banderas og Harrison Ford deler andreplassen med 16 filmer hver.)

Men blant de 20 på topp er det bare en kvinne - og hun kan nok dessuten takke Woody Allen for plasseringen. Jeg har nemlig sett 12 filmer med Mia Farrow. Blant topp 40 er det noe bedre, med også Meryl Streep, Marilyn Monroe, Julianne Moore, Susan Sarandon og Cate Blanchett.

Men likevel: hvorfor er det så få kvinner på toppen? Riktignok ser jeg en god del homsefilm på Skeive Filmer og sånt, men skuespillerne der dukker sjelden opp i et titalls filmer.

Er det slik at det er flere mannlige skuespillere enn kvinnelige på rollelistene? Tar databasene (som imdb) med flere menn? Eller er det slik at kvinner har "raskere omløpshastighet" - altså at de blir "avdanket" raskere enn menn? Eller noe annet? Eller "all of the above"?

Det er for øvrig INGEN kvinnelige regissører blant de 40 regissørene jeg har sett flest filmer av, men det skyldes åpenbart at de fleste regissører er menn.

Hvordan ville listene sett ut for de filmene du har sett? Ville de også hatt dårlig med kvinnelige skuespillere og regissører på topp?

Film: Et rom med utsikt

Cinemateket i Oslo viser filmer etter publikums ønsker i sommer, og en av filmene de viser er heldigvis fantastiske A Room with a View (Et rom med utsikt).

Jeg pleier å kalle den "verdens beste film", og mener det alvorlig. Men det betyr sannsynligvis det samme som "yndlingsfilm". At det er yndlingsfilmen min merket jeg godt når jeg så filmen igjen i går - tittelsekvensen med lister over skuespillere fikk meg til å glede meg til å se de enkelte igjen, og jeg begynte å humre og le nesten før handlingen begynte - idet Charlotte Bartlett og Lucy Honeychurch (spilt av fabelaktige Maggie Smith og Helena Bonham Carter) begynner å klage på hotellrommet sitt. I det hele tatt er Maggie Smith ubetalelig gjennom hele filmen, men det er jammenmeg mange av de andre skuespillerne også, som Simon Callow, Denholm Elliott og Daniel Day-Lewis. Og naturligvis min yndlingsskuespiller gjennom alle tider, Rupert Graves.

Filmen er lett, men setter gjennomgående konvensjonene opp mot livlig spontanitet, med filmens velkjente nakenbad som naturlig høydepunkt.



Og så er nå både Firenze og den engelske landsbygda vakker, da, og fint akkompagnert av Puccini.

Har du ikke sett denne filmen i det siste, så skam deg!

Film: En del filmer jeg har sett...

Jeg har lenge klart å følge mine ambisjoner om å skrive om hver film jeg ser i min engelskspråklige blogg. Nå har jeg brått gitt opp dette, og prøver isteden å nevne det viktigste jeg ser i denne bloggen. Nå har det riktignok samlet seg opp ganske mange, så jeg får ta et samleinnlegg:


The Kids Are All Right er en artig, sjarmerende film med den tilleggsfordelen at den har satt en del konservative sinn i USA i kok. I likhet med det forskningen skulle tilsi, har nemlig disse barna av lesbiske mødre det helt ok - en og annen forvikling til tross.


True Grit var en artig "remake" av westernklassikeren som jeg ikke har sett. Det er Hailee Steinfeld som er den egentlige hovedrolleinnehaveren her, som jenta som vil finne sin fars morder. Det blir en riktig fin jakt ut av det, med Matt Damon og Jeff Bridges i kule roller. Og Coenbrødrene er jo alltid gøy å se.

Elle s'appelait Sarah (Saras nøkkel) var på en måte en velkjent historie, om jødeutryddelsene, denne gang i Parisversjon. Historien forteller både om ugjerningene under krigen og om hvordan samfunnet har forholdt seg til disse i ettertid, og det er en helt fin behandling av temaet.

Kick-Ass er morsom. Den handler om Dave (Aaron Johnson) som ikke har superkrefter, men som synes at det ikke bør være til hinder for at han blir superhelt. Så han syr kostyme og setter i gang. Storyen er altså bare moderat sannsynlig, men det har da aldri hindret noen. Og filmen klarer seg lenge på sjarmen.

Julie & Julia er et lite sjarmtroll av en film. Den handler om mat. Nærmere bestemt handler den om en misfornøyd kontordame som bestemmer seg for å lage alle rettene i Julia Childs kokebok på 365 dager - samtidig som filmen gjenforteller historien om Julia Child, som spilles av Meryl Streep. Streep har jeg alltid likt, men jeg har forelsket meg mer i henne etter Mamma Mia!, og dette er enda en film som er verdt å se på grunn av hennes rolletolkning.

Le Temps qui reste (Ennå er det tid) er François Ozons film om den homofile motefotografen som prøver å håndtere tanken på at han snart skal dø. Filmen er faktisk rent vakker.


Me & Orson Welles. Jeg er en stor fan av Richard Linklater. "Dazed and Confused" var en strålende film, for eksempel. Her følger vi Richard Samuels (spilt av ungpike- og unggutt-idolet Zac Efron) i arbeidet med et teaterstykke som regisseres av Orson Welles. Jeg synes faktisk ikke Zac er så verst jeg, og i tillegg har filmen en tydelig kjærlighet til teateret som gjør seg godt.

Un prophète (Profeten) er en fengselsfilm. Malik settes i fengsel og lærer gjennom filmen hvordan han kan overleve - og klare seg fint. Det er et dystert og brutalt bilde som tegnes, og sikkert riktig så bra gjort, men alle som kjenner meg vet vel at jeg ikke er i den sentrale målgruppa for denne filmen.

Gomorra forteller om mafiaen i Napoli og viser et klaustrofobisk bilde av hvordan det er å leve i et samfunn som er styrt av mafiaen. Å være nøytral er ikke noe alternativ.

Knerten Gifter Seg er den andre filmen om Knerten. Jeg leste selv Knertenbøkene når jeg var liten, og synes disse filmene på en fremragende måte gjenskaper Knertens verden. Og for oss voksne er det interessant å se tidsbildet. Koselig og fint.

Inglourious Basterds er en artig, liten sak som foregår i okkuperte Frankrike under krigen. En gruppe amerikanske soldater, ledet av Aldo Raine (Brad Pitt) sendes bak fiendens linjer for å drepe nazister. Det kan man forsåvidt ha en viss sympati for etter en hjerteskjærende åpningssekvens. Filmen har rikelig med gode skuespillere, artige sekvenser og en del vold innimellom, og alt i alt blir det en riktig ok ting å se.

The Mission er en klassiker jeg ikke har sett før - den fikk Gullpalme i Cannes og har velkjente Gabriels Obo på lydsporet relativt hyppig gjennom filmen. Premisset er enkelt - her står ondt mot verre. Ondt i form av europeiske misjonærer som vil omvende indianere til sin egen religion, verre i form av europeiske slavedrivere. Naturligvis er skuespillerprestasjonene - med Jeremy Irons, Robert de Niro osv gode. Og naturen er praktfull. Men det er også noen ganger jeg ikke klarer å henge med på filmens premisser - både i musikkens kraft i starten og i krigstaktikken litt ut i filmen. Så at den har fått så voldsomt til rykte synes jeg kanskje er litt ufortjent. Men likevel vel verdt å se.


The Maltese Falcon. Jeg har sett altfor få Humphrey Bogart-filmer (faktisk bare tre!), og det er jo en liten skandale. Her er han Sam Spade, en privatdetektiv som må få orden på faktaene i en sak hvor kompanjongen blir drept og hvor klienten er en knakende vakker dame. Unektelig en film man bør ha sett, uavhengig av hvor godt man liker den...

Sky High er derimot ikke en film jeg har sett fordi den er en klassiker. Den er snarere en film jeg så fordi den tilfeldigvis var på tv når jeg trengte noe å se. Det er kanskje Kurt Russell som gjør dette mølet på grensen til severdig, ihvertfall er det vanskelig i ettertid å komme på så mange andre grunner til at jeg ga filmen en 6'er (av 10). Her er alle superhelter, men Will Stronghold sliter i utgangspunktet med å leve opp til forventningene, siden faren og moren er kjente superhelter fra før. Men så...

Quelques jours en septembre (Noen dager i september) er også en film som bare var på tv til rette tid. Juliette Binoche er hovedpersonen, en agent på den storpolitiske arenaen som prøver å håndtere konkurrerende agenter, ymse lands utsendinger og ikke minst to barn, derav kjekke David (Tom Riley). Om det bare var meg som var trøtt eller om det ble litt uspennende til tider, får andre vurdere. Jeg endte nok opp med at det var forholdet mellom David og Orlando som var det mest spennende, og det var kanskje ikke meningen.


Kommandør Treholt & Ninjatroppen gledet jeg meg til lenge. Det virket som den rene galskap å skulle lage film hvor Treholt var leder for ninjatropper som skulle sikre konge og fedreland. Tilstrekkelig sinnsykt til at det kunne fungere strålende. Men nei - for meg ble dette for usammenhengende og uten tilstrekkelig mange humoristiske høydepunkter.

Gainsbourg (Vie héroïque) forteller historien om Serge Gainsbourg. Dessverre hadde ikke Gainsbourg et spesielt spennende liv - ser man bort fra alle kvinnebekjentskapene er det rett og slett ikke nok stoff til å fylle en hel film. Riktignok er det en del musikk å ta av for å prøve å holde interessen oppe, men bra går det ikke.

Centre Stage handler om skuespilleren Ruan Ling Yu. Maggie Cheung fikk pris for beste kvinnelige hovedrolle i Berlin for denne filmen. Sannsynligvis er filmen mer interessant hvis du på forhånd har en viss interesse for kinesisk teater - for meg ble det ihvertfall - i likhet med filmen om Gainsbourg - et bevis på at en stor kunstner ikke nødvendigvis kan omgjøres til en interessant film.


Hei yan quan er en av de kjedeligste filmene jeg har sett på lenge. Det går riktignok også an å være kjedelig på en litt interessant måte - og det er mang en film hvor jeg har gitt opp å la meg begeistre av filmens handling eller skuespillere, men isteden får en helt ok filmopplevelse av å se på naturen, byen eller et eller annet annet. Det klarte jeg ikke her. Hovedpersonene finner folk i gatene og tar dem med hjem. De sover med dem. De gir dem mat. Vi hører lyder. Vi prøver å finne ut hva som er poenget med det hele. Vi prøver å forstå hvorfor filmen er laget. Og til sltut blogger vi frustrert om filmen.


(En oversikt over alle filmer jeg har sett (siden januar 1984) ligger på Collectorz.com.)

Google+

Det eneste som er tristere enn et sosialt nettsted uten medlemmer, er et sosialt nettsted med masse medlemmer som aldri logger inn lenger. Det er derfor jeg skriver et blogginnlegg om Google+ og ikke om MySpace.

Google+ har potensiale til å bli Stort. Det hadde Google Wave også, men problemet der var at hvis du ønsket å få med deg noen på å gjøre noe gøy, måtte du først bruke ei uke på å forklare dem hva Wave var. 

Google+ er enklere å forstå. Det er Facebook lite, med potensiale til å bli noe mer. Men foreløpig er det nesten ingenting, noe som illustreres av at jeg har hørt flere folk si at den største fordelen med Google+ er at du ikke kan legge inn venner uten å legge dem i en sirkel. Hovedargumentet er altså noe du IKKE kan gjøre.

Det er naturligvis noe stort tull. Den største fordelen med Google+ er at det er Google som står bak, og at vi derfor håper på noe stort. Som vi enda ikke vet hva er.

Jeg regner ihvertfall med at jeg får se fiffige ting som utnytter integrasjon med Google Calendar, Google Docs og Google Reader, for å nevne noen ting. 

Videogruppechat er sikkert gøy, det, men det er bare en sped begynnelse.

(Legg meg gjerne til i dine sirkler, forresten...)

Tre gallerier i Stockholm

Jeg har vært i Stockholm og sett mye kunst: Rembrandt, Rodin, van Gogh, Gauguin, Werner, Mapplethorpe og mange flere.

På Nationalmuseum var den klassiske kunsten jeg var mest opptatt av. Det var masse kjente kunstnere, men ikke så mange kjente kunstverk. Rembrandts selvportrett var nok det kunstneriske høydepunktet, men det var veldig mye fint å se. Og selve museumsbygningen var stilig, med et sentralt trapperom med antikke skulpturer og friser.



For tida er det også en midlertidig utstilling om årstider i kunsten, med noen fine eksempler på hvordan kunstnere oppdaget den nordiske vinteren og klarte å skildre vinterlyset.



På Fotografiska museet var det mange utstillinger, med Robert Mapplethorpe som et opplagt sentrum. Utstillingen fikk godt fram Mapplethorpes geni, blant annet var portrettene av Warhol og flere andre kjendiser fabelaktige. Hans blomsterfotografier var også gode. 

Det kan finnes så mange mulige begrunnelser for at kunst er stor kunst. En slik begrunnelse er at kunsten utvider selve kunstbegrepet (selv om jeg synes det blir for snevert å ha det som eneste gyldige begrunnelse...) Mapplethorpes fotografier av peniser og sånt er åpenbart stor kunst etter en slik begrunnelse. Sexbilder av middelmådig kvalitet som kun har opphisselse som formål kan lett avskrives som ikke-kunst, men Mapplethorpes fotografier av peniser er like kunstferdige som hans fotografier av liljer, og kan derfor vanskelig avskrives på samme måte. Men like fullt er de opphissende - og er derfor sikkert rimelig uspiselige for folk som ønsker at kunsten skal være forfinet og opphøyet.

Flere andre av utstillingene var også fine, for eksempel Eleanor Coppolas minnesmerkeliknende verk. Det var et verk til ettertanke. Liu Bolins verker var også verd å få med seg.

Men årsaken til at jeg reiste til Stockholm i det hele tatt var en tredje utstilling: Sigrun Werners utstilling i et lite galleri i Gamla Stan. Hun har kule bilder i ulike teknikker (gråblyant, fargeblyant, tusj, oljemaling) og har ofte dyr som motiver. Personlig har jeg stor sans for de morsomste av dem - som serien med frosker som i varierende grad prøver å unnslippe fra rammene sine. Men det humoristiske er bare en liten del av det hun gjør.



Jeg bør vel påpeke at Sigrun dessuten er en nær venn.

Ialt ble det et utmerket knippe utstillinger med vidt spekter - og et deilig avbrekk fra hverdagen.

Ukas sjokolade: Freyju Lakkrís Draumur

Jeg skal ikke la det bli en vane, men ja: det er islandsk sjokolade jeg skriver om i dag igjen. Og også i dag handler det om sjokolade med lakris. Denne gangen er det ingen karamell involvert, det er rett og slett helt grei, vanlig melkesjokolade med en middels søt lakrisstang i - og lakrisstanga har luft i.

Skal jeg være kritisk kan jeg jo kommentere at det hele kanskje blir litt vel søtt og dessuten at sjokoladen løsner fra lakrisen når du tygger - noe som lett fører til at det ramler sjokoladebiter.

Dermed havner jeg et hakk lavere på karakterskalaen enn forrige uke. Men konklusjonen blir likevel at det ikke er noen grunn til å la være å reise til Island...

Konklusjon: