Å juble over at en mann er drept

Da jeg hørte at Osama bin Laden var drept, var min første reaksjon (på Facebook) "Det var på tide..."

Etterpå har jeg lest flere kommentarer rundt om i media som problematiserer den nesten unisone jubelen: Hvordan kan man være mot dødsstraff og samtidig hilse velkommen at en mann er drept? Og for mitt vedkommende: Hvordan kan man være pasifist og synes det er greit at en mann er drept? Det er gode spørsmål.

La meg først si hva jeg legger i at jeg er pasifist. At jeg er pasifist betyr at jeg på rasjonelt grunnlag har kommet fram til at jeg ikke vil drepe et annet menneske. Det å drepe et annet menneske er grunnleggende problematisk. Vi ser det i spesialtilfellet dødsstraff: selv om man har så sterke ordninger man bare kan, med lange rettssaker og gode ankemuligheter, hender det rett som det er at man dreper mennesker som ikke er skyldige i det de er tiltalt for. Når man ikke engang klarer å få det riktig med forutgående rettssak, skal jeg være bra selvsikker hvis jeg skal ta på meg ansvaret på egen hånd.

Pasifisme oppfyller naturligvis Kants kategoriske imperativ, for eksempel i formuleringen "Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov". Verden ville blitt et riktig bra sted om alle (og da mener jeg alle) ble pasifister. Jeg tror til og med at et militærvesen som USAs kunne blitt ganske effektivt selv om det la vekk drepingen og satset på våpenteknologi som ikke tok liv og isteden tok fanger. (Men det er - for tida - en utopi.)

Samtidig er jeg klar over at det nettopp ikke er en allmenn lov - folk dreper hverandre til stadighet. Jeg mener det er galt å drepe andre mennesker, men forstår at ikke alle er enige med meg. Så kommer et hovedspørsmål: Er det slik at hvis jeg har en etisk regel som jeg handler etter, så bør jeg automatisk fordømme alle som ikke handler etter den samme regelen? Jeg mener nei. Det er fullt mulig å ha strengere regler for seg selv enn det man ønsker å presse på alle andre.

Hvilket bringer meg tilbake til Osama bin Laden. Skulle jeg ønsket at USAs militærvesen hadde prioritert å ta bin Laden til fange? Ja, det skulle jeg. Synes jeg det ville vært nyttig med en rettssak hvor bin Laden måtte svare for sine ugjerninger? Ja. Gir det meg en moralsk plikt til å fordømme USA for å ha handlet som de gjorde? Neppe.

Jeg er glad for at Osama bin Laden, ansvarlig for tusenvis av døde og med ønske om å bli ansvarlig for enda flere, ikke lenger er på frifot. Det er et lite skår i gleden at han ikke kunne tas i live, men jeg hisser meg ikke så veldig opp over det. Av verdens menneskerettighetsbrudd er det andre, som det at Uganda kan komme til å innføre dødsstraff for homofili til uka, som jeg føler at det er mer konstruktivt å hisse seg opp over.