Monday, December 21, 2009

Uklart fra Skartveit om barns krav på biologisk far

Hanne Skartveit hadde et innlegg i bloggen sin i går (og visstnok i VG for øvrig på lørdag) om viktigheten av farskap. Synspunktene er i stor grad sammenfallende med Nina Karin Monsens synspunkter, men med noe mer moderat språkbruk - og med like uklare premisser.

Men ikke mer moderat enn at hun allerede i andre avsnitt påstår at de som mener annerledes enn henne selv "er mer opptatt av de voksne enn av barna". Jeg blir alltid skeptisk når folk starter med å mistenkeliggjøre de som tenker annerledes istedenfor å starte med argumentene.

"Her vi rusler rundt blant Gustav Vigelands statuer, snakker vi om hvordan det å få barn har blitt en rettighet, ikke en gave. Om hvordan voksnes behov dominerer debatten, der den som vil gå lengst i å gi voksne nye rettigheter, oppfattes som den mest tolerante og vidsynte." skriver Skartveit. Hun har visst ikke fått med seg at alle, hele tiden, argumenterer ut fra barnas rettigheter. Når det er snakk om økt fedrekvote i fødselspermisjonen argumenteres det med hensyn til barna. Når ekteskapsloven sikret rettighetene til barn av lesbiske, var det hensynet til barna som sto fremst i diskusjonen. (I denne bloggen diskuterte jeg selv med Monsen og prøvde å forklare hvorfor jeg mener ekteskapsloven sikrer barnas rettigheter.) Når homofile skulle få adoptere var det også en fordel for barna - hvordan kan det være en ulempe for barna at det blir flere potensielle adoptivforeldre for myndighetene å velge blant?

"Den virkelig store lovendringen kom i fjor sommer. Etter den nye ekteskapsloven kan homofile og lesbiske få adoptere barn på lik linje med andre par. Nå har også lesbiske par adgang til kunstig befruktning, på linje med heterofile par. [...] De som mente at barn har krav på både mor og far, ble hengt ut som homofobe og mørkemenn." skriver hun litt senere. Her er jeg helt uenig. De fleste som har uttalt seg om at barn har krav på både mor og far har, etter det jeg har sett, snakket om biologisk mor og biologisk far. Og da skjedde ikke den virkelig store endringen i fjor sommer - da var den radikale endringen at kunstig befruktning ble innført i det hele tatt. Det var på 1980-tallet staten for alvor begynte å legge til rette for at barn skulle bli født uten å få vokse opp med sin biologiske far.

For min egen del er spørsmålet todelt. Det ene er det Skartveit går inn i: er det bra at "staten skal planlegge at barn settes til verden uten mor eller far". Det har vært praksis i Norge siden 80-tallet. Det andre er om staten skal diskriminere lesbiske hvis det først er slik at staten godtar å "planlegge at barn settes til verden uten mor eller far".

Jeg mener altså at Skartveit er uredelig når hun ikke toner flagg i dette innlegget - mener hun at kunstig befruktning er en uting, eller godtar hun at staten planlegger at barn settes til verden uten biologisk far, bare de får en annen "far" isteden? Altså: handler det egentlig ikke om "mor" og "far", men om at barnet bør vokse opp med to av motsatt kjønn? Hvordan begrunner Skartveit i så fall det?

Skartveit er også skarp mot "homofile talsmenn" i innlegget. "Homofile talsmenn var rå i debatten som fulgte. De som mente at barn har krav på både mor og far, ble hengt ut som homofobe og mørkemenn. De ble tillagt meninger som at homofile og lesbiske er dårligere omsorgspersoner enn heterofile. Kritikerne av den nye loven ble til og med anklaget for å mobbe barn som lever med to mødre eller to fedre.

All denne støyen hadde en hensikt - å skjule sakens kjerne: Skal staten bidra til at barn vokser opp uten en mor eller en far? Spørsmålet er om fellesskapet, vi alle, mener at det er likegyldig om barn vokser opp med mor og mor, med far og far, eller med mor og far?"

Har Skartveit eksempler på at "homofile talsmenn" var så "rå"? At en del av de som mente at barn har krav på både mor og far faktisk mente at homofile og lesbiske er dårligere omsorgspersoner enn heterofile, kan vel ikke Skartveit nekte på? Og at noen av Monsens utsagn grenser til mobbing er det vel også vanskelig å overse. Saken er vel snarere at det var et ganske grisete debattklima hvor homofobe benyttet anledningen til å utgyte sine fordommer samtidig som andre ekteskapslovmotstandere i noen grad forsøkte å komme med sine argumenter.

Men for å svare på det siste spørsmålet: ja, jeg tror at det er like gyldig for et barn å vokse opp med to kvinner som foreldre som med en mann og en kvinne. 

1 comment:

  1. Hvorfor er det så himla viktig med en mor og en far? Jeg er tilhenger av "omsorgsperson" - og der er det som regel slik at jo flere, jo bedre.

    Det er egentlig bare i dagens utrolig travle samfunn, der alle kun har tid til seg og sine aller, aller nærmeste (kanskje) at dette med mor og far i samband med oppfostringen av småbarn har blitt så viktig.

    Storfamiliene, som man gjerne finner i litt sydligere deler av Europa, praktiserer fremdeles dette med "omsorgspersoner". Mamma og pappa jobber gjerne for å holde liv i familien. Onkler, tanter, søsken, bestemødre og -fedre - alle er med på å oppdra barnet. Og det fungerer da helt utmerket.

    Det samme gjør det for mange adoptivbarn, barn med eneforsørgere, barn som vokser opp hos besteforeldrene.

    "Mor" og "far" ER ikke så viktig, rent fysisk sett. Mentalt har de BLITT viktige, men det har mer med miljø og oppfatninger å gjøre. Kulturforskjeller? Godt mulig. Personlig mener jeg i alle fall at så lenge barnet har faste omsorgspersoner som er i glad i det og tar vare på det, så har barnet det bra.

    ReplyDelete