Friday, December 11, 2009

Nina Karin Monsen om eneforsørgere

Vårt Land har sine egne debattsider som de kaller "verdidebatt", hvor blant annet Nina Karin Monsen bidrar fra tid til annen. Nå med et innlegg som heter Hva bør barn ikke få? Her er en smakebit:

"I store deler av verden er far borte, fke.s i USAs svarte befolkning. Mange barn i slike sammenhenger forblir i en trist, tung verden resten av livet - les Sudhir Venkatesh: Gang leader for a day. Men Obama klarte seg, mange barn klarer seg, man kaller dem løvetanner, men ville de ikke hatt færre byrder å bære, om far hadde vært der og hjulpet dem? Ingen gartnere dyrker løvetannen. Jens Stoltenberg tror at han og sosialistene er gartnere i menneskets have."


Det er litt uklart hva Monsen argumenterer om i dette innlegget. Det er lett å være enig med henne i at det nok er mange barn i verden som møter problemer fordi de kun har en forelder, og at denne forelderen må ha både en og to jobber for å klare å forsørge barnet. USAs svarte befolkning er bare et av mange eksempler på grupper som har dette problemet (som også Barack Obama skriver om i sin bok The Audacity of Hope). For ikke å snakke om alle barna som er foreldreløse - de har virkelig utfordringer! Og spesielt hvis de blir født i et fattig land.

Det er imidlertid mer uklart hvor hun vil når det gjelder dagens politiske debatt i Norge. Det er innført rett til kunstig befruktning i Norge for par som ikke kan få barn selv. Dette innebærer ikke at barnet får aleneforeldre. Det er også åpnet for at enslige skal kunne adoptere barn. Det skjer etter nøye vurdering av den som søker adopsjon og barnet det gjelder, og løsningen velges kun når det er den beste løsningen for barnet. Det kan heller ikke sammenliknes med situasjonen for eksempel i USA.

Men hovedproblemet mitt med Monsens innlegg er kanskje at hun får det til å virke som at vi skal ta stilling til om det beste er å ha to foreldre eller å ha én. Verden er ikke helt så enkel. I massevis av enkelttilfeller er det langt bedre for barnet å ha én far enn å ha en far og en mor hvor moren er voldelig og faren står hjelpeløs og ser på, for eksempel. I virkelighetens verden er det ikke den ideelle løsningen man kan håpe på - man må bare finne den løsningen som er best for det enkelte barnet. I denne virkelighetens verden blir Monsens rop fra sidelinja om at to er best, bare avsporende - og demotiverende for den aleneforelderen som etter beste evne skaper et godt liv for sitt barn.

1 comment:

  1. NKM er i godt slag. Innimellom skulle jeg faktisk ønske at ytringsfriheten ikke stod så sterkt i Norge. Eller i alle fall at media innimellom tok på seg sensurrollen og sa at "dette var kanskje ikke så gjennomtenkt, var det vel?" "kanskje du skal gå hjem igjen og forsøke å skrive det om litt - og husk, skrivemaskiner HAR rettetast!"

    Bleh. Dama er rett og slett plagsom, og har i evne av sitt statsstipend en "rett" til å uttale seg (joda, jeg innser at hun selger aviser, når hun kommer med uttalelser som er svært sitatvennlige).

    ReplyDelete