Register over elevers seksuelle legning

Vårt Land skriver om et stort skoleregister som Kunnskapsdepartementet planlegger, som skal "gi forbedret informasjon om det som skjer i skolen, måle effekter av ulike tiltak, samt brukes som grunnlag for statistikk, forskning og analyse i forbindelse med kvalitetsutvikling og kvalitetskontroll." Blant interessante opplysninger er elevenes seksuelle legning.

VG siterer Elevorganisasjonens leder Håvard Vederhus, som sier at "Dette strider mot all fornuft, og er et grovt angrep på personvernet," mens Datatilsynets Georg Apenes uttaler (blant annet til Dagbladet): "At en elevs seksuell legning skal ha sammenheng med den generelle kvaliteten i skolen har jeg vanskelig for å forstå."

Akkurat dette siste kan jeg hjelpe Georg Apenes med: hvis forskningen som tyder på omfattende mobbing av homofile elever holder stikk, kan man godt tenke seg at det går ut over skoleinnsatsen til disse elevene. Altså: et slikt register kan avdekke systematiske problemer ved norsk skole som går ut over denne gruppa. Dette står også presisert i høringsnotatet:

Personlige forhold som for eksempel helseforhold, seksuell legning, etnisk bakgrunn og religiøs oppfatning kan ha stor betydning for hvordan den enkelte opplever det fysiske og psykososiale læringsmiljøet. For å tilrettelegge læringsmiljøet for utsatte grupper slik at kvaliteten i opplæring for denne gruppen elever ikke er dårligere enn for andre, er det viktig å ha muligheten til å gjennomføre undersøkelser om dette på aggregert nivå, herunder i forbindelse med elevundersøkelsen.

Men forslaget har klart flere problematiske sider enn fornuftige sider: For eksempel er det mange elever som ikke vet hva slags seksuell legning de har - og det er for den del høyst kontroversielt om mennesker i det hele tatt har noen glede av å putte seg i en bås. Ikke minst er det tvilsomt om elevene har glede av å bli konfrontert med spørsmålet i et spørreskjema på gitte tidspunkt gjennom skolegangen. Og selv om elevene skulle vite det, er det relativt stor sjanse for at de ikke vil svare sant til et slikt register. Og skulle de ombestemme seg, vil de neppe gå til rektor og fortelle at registreringen er feil.

Et annet eksempel er at seksuell legning oppfattes som sensitiv informasjon av mange. Naturligvis er det mange av oss som drømmer om en verden hvor seksuell legning ikke er mer sensitiv informasjon enn øyenfarge, men det er langt fram dit - og ikke minst vil det sannsynligvis være sensitivt for elever lenge etter at det slutter å være sensitivt for voksne.

Forslaget har en interessant begrunnelse, men er dødfødt.

(Oppdatering: VG skriver i dag at departementet ikke mener at seksuell legning skal registreres, bare hvem som mener å ha blitt mobbet på grunnlag av seksuell legning. Dette er en interessant klargjøring. Forslaget vil imidlertid øke faren for underrapportering av slik mobbing, og det er bekymringsfullt.)

Nyord i norsk

Har du hørt om "fordelsoverføringer"?

Ordet dukker opp i et innlegg fra Siemens i Aftenposten i dag:

Aftenposten har nylig hatt åtte oppslag knyttet til fordelsoverføringer i perioden 2001 til 2005 fra Siemens Business Services til Skatteetaten.

Mange andre uttrykk kan passe. "Kundepleie" er et, "på grensen til bestikkelser" har sikkert også vært brukt. "Fordelsoverføringer" er nok brukt for å tåkelegge snarere enn å klargjøre.

Nyhet: Kirken ikke sex-fiksert

I sin blogg skriver biskop Olav Skjevesland at påstanden om at kirken er sexfiksert, er en "myte". Overraskende nok argumenterer han ikke mot denne myten, ut over å si at "Det må være avismakerne som er mest sexfiksert i dette landet".

Nå skal ikke jeg dømme mellom kirken og avismakerne i kampen om å være mest sexfiksert, men jeg er litt skuffet over at Skjevesland ikke tar tak i argumentene om at kirken er sexfiksert. For eksempel: kirken har brukt massevis av energi og krefter på å krangle om noen "syndere" skal få være prester (da er det snakk om de som har sex med noen av samme kjønn), mens de til sammenlikning har brukt lite krefter på å diskutere andre "syndere". I forhold til engasjementet som kirken har vist for å holde homofile nede (for eksempel ved det berømte utsagnet om at avkriminalisering av homofile ville være en "samfunnsfare av verdensdimensjoner"), har engasjementet for miljøvern og mot fattigdom til tider virket mindre viktig.

Jeg kan være enig med Skjevesland i at avismakerne er de mest sexfikserte i dette landet - men derfra til at kirken ikke er sexfikserte er det et godt stykke - så langt vil jeg ikke strekke meg...

Rudolf Nilsen naken

Kine spør seg om hvorfor statuen av Rudolf Nilsen (på Rudolf Nilsens plass) er naken (og bruker i den forbindelse mitt bilde av statuen som illustrasjon). Ønsker vi Ibsen og Bjørnson nakne foran Nationaltheatret?



Personlig stiller jeg meg vel litt tvilende til om jeg vil se Ibsen og Bjørnson nakne. Men samtidig er Kine inne på noe når hun siterer Nilsen: "Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn!" (dette står jo også på siden av skulpturen). Nå er ikke jeg noen Rudolf Nilsen-ekspert, men er ikke en del av diktningen hans nettopp knyttet til hva man nettopp ungdommen med sin virilitet, styrke og pågangsmot kan få til?

For meg framstår skulpturen (av Knut Steen, for øvrig) som vellykket. Og kanskje til og med hakket mer meningsbærende enn de nakne menneskene i Vigelandsanlegget...

Privilegert toleranse

Åse Røthing og Stine Helena Svendsen hadde et interessant innlegg i Klassekampen i går. Tittelen var "Privilegert toleranse" og innlegget stilte spørsmålet om homotoleranse og heteroseksualitet er norske verdier.

Poenget er jo nemlig at ordet "toleranse" har fått ufortjent høy status i Norge. For hvem er det egentlig du "tolererer"? Når tolererte du sist at en mann gikk med skjorte? Når tolererte du sist at to venner snakket med hverandre på trikken?

Altså: man "tolererer" ikke det dagligdagse - det bare er der. Det man tolererer, er det som er annerledes og det som kanskje gir en indre, ufrivillig motstand, men som man likevel har et ønske om å godta...

Toleranse er ikke noe mål. Toleranse er bare det vi må ta til takke med i påvente av at folk slutter å føle motstand...

Barbara på barrikadene

Jeg har kommet over en (gammel men) riktig fornøyelig og tankevekkende anmeldelse av en Barbara Cartland-bok, med tittelen Barbara på barrikaderna, skrevet ut fra et ikke-heteronormativt synspunkt. Utdrag: "Cartlands dråpliga infall att göra samtliga (!) romanfigurer heterosexuella uttrycker inte bara hennes sinne för absurditeter. Här har det också ett syfte: att lyfta fram grymheten hos en livsstil som valt isolationismens väg."

Gangås får vilja si!

For litt siden blogget jeg om "Homovennlige stillingsannonser", etter at likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås ønsket at homofile og lesbiske burde oppfordres til å søke. Dette vakte reaksjoner og mye debatt i "bloggosfæren", ikke minst fordi en del misforsto og trodde at homofile og lesbiske skulle foretrekkes ved stillinger.

Nå melder Blikk at Fornyings- og administrasjonsdepartementet har bestemt seg for å ta grep: "Enten blir seksuell orientering med i annonsene, eller så lager vi en mer generell tekst der alle er inkludert", sier statssekretæren.

Dette er gode nyheter. Personlig synes jeg godt det kan tas med i en oppramsing, men det jeg har mest problemer er at noen minoriteter er høyere rangert enn andre minoriteter, også der. Så en generell oppmuntring til alle vil også være en forbedring.

Kjønnsdelte gymtimer?

Bør gymtimer være kjønnsdelte, slik som også jeg opplevde i min skolegang, eller bør det være "gutter og jenter sammen i gym", som er tittelen på et innlegg i Aften i dag, som svar på et tidligere innlegg av Torhild Klomsten.

Et interessant spørsmål i den diskusjonen er det om homogene grupper. Reidar Säfvenbom og Gunn Engelsrud skriver:

Klomsten vil kjønnsdele kroppsøvingsundervisningen fordi det vil føre til mer homogene grupper. Dersom målet skal være å danne mer homogene grupper, burde sosial klasse, høyde, vekt, funksjonsnivå og seksualitet også vært diskutert.

Med forbehold om hva Klomsten virkelig har skrevet, er jeg hjertelig enig med Säfvenbom og Engelsrud. Og her er vi inne på en vanlig forekommende fallgrube: Troen på den homogene gruppe. Deler man etter kjønn, vil det bare være kjønnet elevene i gruppa har til felles. Du vil fortsatt ha noen keitete elever og noen atletiske, noen som er glade i å danse og noen som er glade i ishockey, noen som er sjenerte og noen som er brautende. Deler du en matematikklasse etter karakter i faget, vil du fortsatt ha noen elever i gruppa som er gode til å pugge formler, noen som er gode i problemløsning og noen som er gode til å se ting visuelt.

Det jeg er redd for er altså at inndelingen blir en sovepute - at man tror at når man først har delt etter et visst prinsipp, så vil man ha løst et problem.

Å dele gymklassene etter kjønn virker som et blindspor. Da er det bedre å dele etter interesser eller ferdigheter - eller rett og slett differensiere innad i gruppa istedenfor å differensiere organisatorisk.

Misunnelse mot Røed Ødegaard?

Kaare Aksnes kritiserer astronomikjendis Knut Jørgen Røed Ødegaard, melder Dagbladet. Røed Ødegaard skal visstnok være både for dramatisk og for upresist.

Hvem Kaare Aksnes er? Jo, han er visstnok professor ved institutt for teoretisk astrofysikk, men han har - til tross for et ganske så "sexy" fagfelt - markert seg relativt lite i media.

Saken illustrerer tydelig årsaken til at så få akademikere er aktive i media: de er redd for å ikke få vært like nøyaktige som de er i sine møysommelig bearbeidede forskningsartikler, og er redde for å møte misunnelse fra fagfeller og å bli betraktet som "PR-kåte".

En pinlig sak for institutt for teoretisk astrofysikk, og ikke minst for Kaare Aksnes.

Lærerutdanningen glemmer IKT?

"Lærerutdanningen glemmer IKT" skrev Aftenposten i går, men følger ikke opp med dokumentasjon av dette i teksten. De refererer isteden Morten Søby som sier at "Lærerutdanningen er i utakt med de digitale kravene som skolen stiller til sine elever."

Som vanlig glemmer media (og her også Søby) at høyskolene er gitt stor frihet innenfor visse rammer, og at bildet er mer nyansert enn det en tabloidavis som Aftenposten helst liker. For eksempel er lærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo et eksempel på at IKT tas på alvor, og IKT er integrert i alle fag i utdanningen.

Det er også fristende å spørre journalist Liv Berit Tessem om hun faktisk selv har lest den NifuStep-rapporten som hun påstår "påviser" "lærerstudentenes manglende digitale ferdigheter".

Det er synd at aviser så lett slenger seg på et generaliserende og negativt bilde av norsk lærerutdanning.

(Jeg jobber selv ved lærerutdanningen ved HiO - noe som naturligvis både betyr at jeg er "inhabil" og at jeg vet hva jeg snakker om.)

VG-journalister tjener veldig varierende

Jeg har foretatt skattesøk på noen av VG-journalistene som har skrevet skattesøksaker i dag. Det viser seg å være overraskende godt betalt - for noen av dem:

Rune Thomas Ege (26): 488.779
Halstein Røyseland (28): 463.432
Ola E. Stenberg (28): 405.755
Øystein David Johansen (34): 271.007
Stian Eisenträger (24): 215.972
Marianne Vikås (23): 146.338
Lars Akerhaug (27): 45.291
Madeleine Bråthen Bjaaland (23): 37.223

Men det mest overraskende i denne gjennomgangen er kanskje hvor lav gjennomsnittsalder det er på dette tilfeldige utvalget av VG-journalister som har skrevet om skattelistene i dag. Skyldes det at de eldre journalistene holder seg for god til slikt?

Homovennlige stillingsannonser?

VG skriver at likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås ønsker at staten skal oppfordre homofile til å søke i sine stillingsannonser.

Dette synes jeg er et fint tiltak. Det vil både vise homofile at staten er en arbeidsgiver som ønsker et godt arbeidsmiljø for alle, og vise potensielle mobbere at homomobbing ikke er akseptabelt. (For: det er velkjent at mobbing av homofile på arbeidsplassen er et betydelig problem i Norge.)

Ikke uventet møter forslaget motstand fra enkelte bloggere som mener at homofili er noe som hører til hjemme på soverommet. Jeg blir stadig overrasket over at presumptivt oppegående folk mener at kjærlighet hører til i et bestemt rom, og at staten derfor ikke skal ha tiltak som motvirker diskriminering utenfor dette rommet...

Ambulansesaken et drøyt år etter

A-magasinet gir denne uka stor plass til ambulansesjåfør Erik Schjenken, den ene av de to ambulansesjåførene som etterlot Ali Farah hardt skadet i Sofienbergparken 6. august 2007. Endelig får han komme til orde skikkelig. Det er lett å få sympati for mannen, men det kan være lett for at sympatien for det han har gått gjennom får oss til å glemme årsaken til raseriet for et drøyt år siden.

16. august skrev VG: "Ambulansefolkene angrer ikke": "- Jeg føler at vi gjorde en god vurdering av pasienten og at ingenting tilsa at mannen burde bli innlagt på Ullevål, skal en av ambulansefolkene ha sagt under granskningen ifølge avisen." Jeg kommenterte dette i denne bloggen: Ambulansefolkenes avskjedssøknad.

Rasisme finnes rundt oss i samfunnet. Altfor ofte blir enkelthendelser ignorert under henvisning til at "vi kan ikke vite at det handlet om rasisme akkurat her" eller "rutinene er fulgt". Så kom hendelsen i Sofienbergparken, som utvilsomt var en feilvurdering. Noen ropte om rasisme, mens Ullevål sykehus kalte det "uhensiktsmessig språkbruk". Er det rart at stemningen ble opphetet?

Likevel var det flere syn som kom fram i avisene. Som et ekstremt utslag kom Hanne Stine Nabintu Herland med innlegget "Rasismen mot hvite", hvor Kohinoor Nordbergs oppførsel ble beskrevet som "ufyselig og frådende rasisme" (se også innlegg om dette den gang).

Altså: de første grove feilene skjedde i Sofienbergparken (la være å høre på vitnenes beskrivelse, nekte å ta med pasienten og å skjelle ham ut). Deretter var det grovt av sykehuset å benekte at noe galt var skjedd, og en feilvurdering å nekte Schjenken å gå ut med sin beklagelse den gang (hvis han allerede da så at han hadde gjort feil).

At det på basis av disse feilene ble en stor sak i media, er ikke til å undres over. At dette har rammet Schjenken, er det ingen tvil om - skjønt media naturligvis anonymiserte den gang.

Media og andre har en tendens til å bli unyanserte. Det skjer også av og til når de oppdager at deres mangel på nyanser har rammet noen. Da kan det gå helt galt (og i motsatt retning) - som når media nærmest frikjente Tønne (og Røkke) etter Tønnes død, og som når folk synes media har vært "ute etter" Valla, Ramin-Osmundsen og Ditlev-Simonsen. I slike situasjoner må man huske at svineriet neppe ville ha kommet fram uten medias hjelp. Slik også i ambulansesaken - uten media ville Ullevål stått ved at det ikke hadde skjedd noe galt med Ali Farah, og at det ikke finnes rasisme i deres rekker.

Hvor er rasismeforsvarerne?

Det er en merkelig, øredøvende stillhet i deler av den norske kirke denne uka, etter avsløringene av at Joseph Moiba er "tatt av" begravelser fordi de etterlatte er rasistiske.

Hvilke deler av den norske kirke er det jeg snakker om? Jo, det er de delene som mener at det er en selvfølge at kirka skal få lov til å diskriminere. De delene som har kjempet fram et unntak i likestillingsloven slik at trossamfunn skal få lov til å diskriminere kvinner, og de som har kjempet fram unntak i arbeidsmiljøloven slik at trossamfunn skal få lov til å diskriminere homofile. Hvor er de nå - når det tydeligvis er behov for en paragraf for å få lov til å diskriminere på basis av hudfarge?

Jeg er nemlig tilhenger av det. Jeg er motstander av at seksuell legning og kjønn skal markeres i det norske lovverket som "mer diskrimineringsverdig" enn andre egenskaper, og tilhenger av at all diskriminering skal behandles likt. Derfor vil jeg ha bort særparagrafene i likestillings- og arbeidsmiljøloven, og heller ha en generell diskrimineringsparagraf som sier at trossamfunn skal kunne diskriminere på hvilket grunnlag de måtte ønske, dersom det følger av trossamfunnets grunnsyn.

Trosfriheten er nemlig viktig. Så får heller vi andre bli kvalme av alle de rare tingene enkelte trossamfunn finner det for godt å diskriminere på grunnlag av - og kjempe mot dem med ord.

(Se også kronikken i dagens Dagbladet: Hva slags diskriminering kan vi godta? av Marianne Bjelland Kartzow ved UiO.)