Thursday, January 31, 2008

"Filosof" Nina Karin Monsen synser om ting hun ikke har greie på

Blikk skriver om at "filosofen" Nina Karin Monsen har skrevet kronikker om homofili. Her er en smakebit:

Forslaget til ny ekteskapslov bør snarest glemmes som en sær fortelling om det politisk korrekte. Når folk flest forstår at loven ikke dreier seg om toleranse i forhold til enkjønnede par, men om angrep på alle religioner, mening, fornuft og den biologiske familie, vil diskusjonen få den kvalitet den bør ha.


Venstre har visst tradisjon for å invitere folk med utfordrende meninger inn i prinsipprogramdiskusjoner, for å få en spenstig intern debatt. Det er en artig tanke. Blikk gjør et nummer av at Nina Karin Monsen var invitert forrige gang en slik komite skulle nedsettes. Ut fra ovenstående sitat (og andre kronikker hun har kommet med), virker det imidlertid ikke som "spenstighet" er Nina Karin Monsens sterkeste side - og Venstres ledelse sier da også at hun ikke ville blitt invitert hvis disse kronikkene hadde vært publisert på det tidspunktet.

Kort sagt: det Monsen oppnår med sine oppstøt er bare at seriøse politikere ikke vil assosieres med henne. Og bra er det.

Wednesday, January 30, 2008

"Lærerstudenter skulker skolen"

"Lærerstudenter skulker skolen" skrev Aftenposten noe tabloid i går, og utover kom saken på forsiden av VGnett, Dagbladet nett, på NRK og så videre. Som vanlig når media slår opp saker, blir ting satt litt på spissen og nyansene forsvinner.

For det første: avisene refererer en undersøkelse som sier at den gjennomsnittlige lærerstudent ved HiO bruker 24 timer i uken på studiene. Dette er ikke tall som går igjen i andre undersøkelser. Over tid har ulike undersøkelser vist et snitt på 30 timer i uken. Det er også for lavt, men ikke fullt så ille som denne nye undersøkelsen av ett kull tyder på.

For det andre: mange studenter jobber veldig godt med studiene. En vesentlig andel har arbeidstid mellom 35 og 45 timer i uken.

For det tredje: det kan spille inn at noen studenter har sterkere bakgrunn enn det som kreves i enkelte fag. Når opptakskravet er 3'er i matematikk fra første klasse på videregående, er det kanskje naturlig at studenter med 6'er i matematikk med full fordypning alle tre årene i videregående, forstår matematikken enklere og dermed kan bruke mindre tid også på matematikkdidaktikken enn andre. For eksempel.

Når man så skal finne tiltak, er det viktig å få med seg disse nyansene. Å pøse på med flere oppgaver vil kanskje gjøre at de "slappeste studentene" (for å bruke tabloid terminologi) må jobbe litt mer for å gjøre oppgavene på sitt "slappe" vis, men det vil ramme den delen som i dag bruker oppimot 40 timer i uka på å jobbe grundig med de oppgavene de har. De vil da bli tvunget ut i overfladiskhet.

Vi kan naturligvis se på om kravene for å få godkjent oppgaver og eksamener er høye nok. Men det er allerede mange som stryker og mange som slutter fordi de forstår at læreryrket ikke passer dem. Og NOKUTs evaluering tydet på at HiO har høyere krav på sine eksamener enn andre høyskoler i Norge.

Konklusjon: dette er et komplekst problem som lærerutdanningsinstitusjonene (både HiO og andre) må jobbe grundig med. Tabloide løsninger er neppe de beste.

ps: Undersøkelser viser at det store flertallet er fornøyd med sin studiesituasjon og synes utbyttet av undervisningen er godt. Lettvinte påstander om at studentene vil komme bare undervisningen blir bedre, er derfor nok en "tabloid løsning" uten skikkelig grunnlag i datamaterialet.

(Disclaimer: jeg jobber selv ved lærerutdanningen ved HiO og har ledet et utvalg som nettopp har lagt fram en rapport med forslag til tiltak for å bedre studieinnsatsen. I min egen blogg uttaler jeg meg imidlertid kun på vegne av meg selv.)

Sunday, January 27, 2008

Arbeidsplaner eller tilpasset opplæring?

"Elevene snubler i arbeidsplaner" er tittelen på en Aftenposten-artikkel i dag (som jeg i skrivende stund ikke finner på nett). Her oppsummerer stipendiat Ole Kr. Bergen "de viktigste problemene og utfordringene knyttet til bruk av arbeidsplaner":

- Elevene jobber mye alene
- Lite kontinuitet
- "Feil lærer" til stede
- Få oppsummeringer
- Lite kontroll

Arbeidsplaner er oversikter som elevene får som viser hva de skal jobbe med i en viss periode - for eksempel en eller to uker. Elevene skal selv ha frihet til å velge når de ulike arbeidsoppgavene skal gjøres innenfor den rammen. Dette skal i teorien legge til rette for "tilpasset opplæring", altså at elevene får lære i eget tempo og på eget nivå. I praksis varierer det veldig.

Som lærerutdanner har jeg selv hørt om og sett og hørt om betenkelig bruk av arbeidsplaner. I denne omgangen vil jeg se spesielt på tanken om tilpasset opplæring. For at læreren skal kunne bedrive god tilpasset opplæring, må hun ha god innsikt i hva hver enkelt elev får til. Hvordan skal en lærer få god innsikt i det når elevene nesten ikke jobber med faget med denne læreren til stede? På mange skoler er fagtimene redusert for å få tid til arbeidsplantimer. Fagtimene består ofte av introduksjon av nytt stoff - mens elevene kanskje enda ikke har jobbet med oppgaver knyttet til det forrige "nye". Neste time fortsetter arbeidet med temaet, men det er helt tilfeldig om elevene har eller ikke har jobbet med stoffet siden sist. Og hvis eleven har jobbet med dem, har kanskje en annen lærer vært til stede og forklart ting på en helt annen måte enn elevens egen lærer i dette faget...

I tillegg kommer at det skjer så mye uforutsett i skolen, at det er vanskelig for læreren å si eksakt hvor mye man har jobbet i en toukersperiode. Dermed skjer det fra tid til annen at elever sitter med oppgaver som de ikke har forutsetninger for å løse, fordi progresjonen har vært svakere enn forutsatt. Løsningen fra lærernes side blir å legge "minimumsvarianter" på arbeidsplanene.

Mange skoler har kjempegode erfaringer med arbeidsplaner, men det er betenkelig at arbeidsplaner er blitt sett på som "det eneste rette". Når bruk av langsiktige arbeidsplaner kombineres med en overtro om at det er skadelig om læreren formidler kunnskap til mer enn én elev av gangen og at det bare er eleven som har ansvar for egen læring, kan ting gå riktig ille. Og "riktig ille" - det er jo nettopp slik det har gått med en del elever i norsk skole.

Saturday, January 26, 2008

Et forklaringsproblem

Diskriminering på bakgrunn av etnisitet, seksuell legning og så videre er et stort problem i Norge. For eksempel er det en del hvite nordmenn som nekter å selge til høystbydende fordi naboene helst vil ha et Blenda-hvitt nabolag. Nylig kom Likestillings- og diskrimineringsnemnda fram til at en boligselger lovstridig hadde solgt til de som hadde nest høyeste bud. Nå rykker FrP ut med forsvar for de diskriminerende - ikke overraskende.

"I en rettsstat er du uskyldig til det motsatte er bevist, her er prinsippet snudd på hodet og du er skyldig til du har greid å bevise det motsatte. Det strider mot all fornuftig rettsforståelse" sier Amundsen til Dagbladet.

Amundsen overdriver. Det er ikke snakk om å bevise at man er uskyldig. Det er bare snakk om å "sannsynliggjøre" at det var andre årsaker enn etnisitet som lå bak. De fleste av oss har faktisk en god grunn hvis vi sier nei til 10.000 kroner, og det holder å oppgi den gode grunnen til nemnda. Denne aktuelle selgeren "fikk god kontakt med kjøper under visningen" (se Dagsavisen-artikkel). At man gir bort 10.000 kroner til noen man har møtt i noen minutter på en visning har formodningen mot seg...

Poenget er at diskriminering er et samfunnsproblem, og at dersom vi bare skal kunne slå ned på saker der selgeren eksplisitt sier at det er hudfargen som er avgjørende, får man bare luket vekk den delen av diskrimineringen som de aller dummeste står for. Men i kamp mot diskriminering har vel aldri FrP stått i første linje.

Saturday, January 12, 2008

Jeg kombinerte jobb og fritid i sydhavsparadiset!

Jeg har skrevet en liten artikkel om mitt opphold på Tahiti og Moorea for noen år siden i Sydhav.no.

moorea4

Man ser det man vil se

Lederen for Islamsk Råd i Norge mener at det vil være naturlig for homofile muslimer å komme til ham for å få råd - til tross for at de på forhånd vet nøyaktig hva han vil si. Denne mannen trenger en realitetsorientering...
clipped from www.aftenposten.no

Mandag viser Fritt Ord en dokumentar om homofile muslimer. Men lederen for Islamsk Råd Norge tviler på at det finnes flere enn svært få homofile muslimer i Norge.

- Ingen har sett dem, og ingen har blitt kontaktet av dem. Jeg ser ingen grunn til at de ikke har kontaktet oss. Jeg føler de overdriver når de snakker om at deres liv er i fare, og at de er truet på livet. Jeg tror ikke det. La dem komme til meg, og jeg vil snakke med dem, sier han, og forklarer at det han ønsker å fortelle dem er hva som er hensikten med menneskets liv på jorden - blant annet at seksuelle handlinger ifølge Gud skal skje mellom mann og kvinne.

 Foto: Holm, Morten
 blog it

Om ufarlige overgrep

"Lommemannen" og "bandasjemannen" skal være tatt. Ikke overraskende blir Tor Erling Staff advokaten hans. Staff rykker ut og bagatelliserer overgrepene, og blir møtt med oppfordringer om å ta livet sitt.

Jeg har en viss forståelse for Staffs situasjon. Hvis politiet har rett i alle sine mistanker mot Staffs klient, dreier det seg om en mann som gjennom en periode på tredve år har forgrepet seg på barn på en planmessig måte. Saken er så omfattende at det er ganske opplagt at forsvareren har lite å spille på. Å prøve å nedtone alvorlighetsgraden er nesten det eneste han kan gjøre.

Å oppfordre Staff til selvmord kan være en forståelig følelsesmessig reaksjon - ihvertfall fra folk som selv har opplevd overgrep. Men det er likevel helt uakseptabelt. Staff er mannens forsvarer, og jeg tror vi skal være glad for at vi har et rettssystem hvor også denne mannen får en forsvarer som gjør sitt ytterste - jeg ville vært mer bekymret hvis mannen fikk en forsvarer som ikke gjorde jobben sin.

Den mer konstruktive reaksjonen på Staffs utspill er derimot å møte ham med kunnskaper. Hva vet vi om barns reaksjoner på slike overgrep? Jeg er ingen psykolog, men antar at vi vet ganske mye, og at vitenskapen mildt sagt ikke støtter Staff.

Men for meg blir det store spørsmålet: hvem fant på navnene "lommemannen" og "bandasjemannen"? Disse navnene bidrar til en ufarliggjøring, nærmest en latterliggjøring, av overgrepene. Jeg forstår at navnene beskriver mannens modus operandi, men de skaper et inntrykk av at mannen har fått barn til å "komme borti" hans penis, og at det er alt. Mediene rapporterer imidlertid om at han er mistenkt for enda verre ting. De som populariserte navnene "lommemannen" og "bandasjemannen" har lagt grunnen for Staffs utspill.

Det virker utrolig at en mann har "fått lov til" å reise rundt i landet i tredve år og forgrepet seg på barn. Politiets eneste unnskyldning må være at det naturlig nok har vært vanskelig å finne sammenhengen når overgrepene har skjedd på så mange ulike steder. Men sammen med lettelsen over at han endelig er tatt (med forbehold om at det er rett mann som er tatt), må det ligge et sterkt ønske om å få til systemer hvor serieovergripere blir oppdaget tidligere.