Hva skal voldtektsofre gjøre?

Marianne Aulie har denne uka aktualisert et gammelt problem: Hva skal man gjøre hvis man blir voldtatt men ikke kan bevise det?

De fleste er vel enige om at dersom man blir voldtatt og det finnes beviser, så bør man anmelde forholdet. Voldtektspersonen fortjener en lang straff, og ikke minst fortjener alle andre at voldtekstpersonen sperres inne slik at resten av verden dermed blir en anelse tryggere. De fleste er også enige om at dersom man ikke blir voldtatt, bør man ikke anmelde noen for forholdet.

Problemet dukker opp når man blir voldtatt, men vanskelig kan overbevise andre om det. Eksempler på dette er hvis man drar på byen, drikker seg full, flørter, blir med noen hjem og så blir voldtatt. Det blir oftest ord mot ord, og slikt fører sjelden fram i en rettssal.

Marianne Aulies påstander om to markerte norske kulturpersonligheter har hun ikke beviser for. For omverdenen er det umulig å si om hun lyver eller snakker sant. For de to personene som blir utsatt for påstandene, er det umulig å forsvare seg. Kort sagt er Aulies handlemåte useriøs og neppe et fruktbart bidrag til noe som helst - ei heller kvinnekampen, som hun påstår å være opptatt av.

Hva skulle så Aulie ha gjort (dersom hun faktisk har vært utsatt for voldtektsforsøk)? Vel, det mest effektive ville sannsynligvis vært å fortelle om de påståtte voldtektsforsøkene uten å nevne navn. Det ville satt fokus på problemet uten at det ble overskygget av en debatt om etikken i å henge ut forsvarsløse menn.