Teater: 6 personer søker forfatter

Luigi Pirandellos "6 personer søker forfatter" har mistet det meste av sin sjokkeffekt siden den kom for første gang - og hva er da igjen?

På Nationaltheatret har man gjort drastiske grep - blant annet kuttet stykket så knapt halvparten er igjen, samt gjort teatret (i stykket) til åsted for en noe bortkommen versjon av Peer Gynt. Når de 6 personene ankommer, er de derfor ikke så mye et uvedkomment fremmedelement som en kjærkommen distraksjon fra nok en mislykket Ibsenoppsetning. (Nationaltheatret har jo selv hatt nok av dem...)

Hva er det så å få ut av stykket? Naturligvis er det underholdende å se oppblåste skuespillere - som tror det de holder på med er det viktigste i verden - måtte bryne seg på den virkelige verden. Og det er underholdende å se hvordan skuespillerne - som den naturligste ting i verden - tar virkeligheten og vrir den til for å få den til å passe inn på scenen. Stykket kan slik sett ses på som en sterk kritikk av teatret - rent bortsett fra at kritikken begynner å bli gammel...

Selve ideen med at publikum blander seg inn i stykket er jo gammel som alle haugene, og selve metadimensjonen som det gir er jo også prøvd ut i alle mulige formater tidligere. (Buster Keatons "Sherlock Jr." (1924) er vel det tidligste eksemplet jeg har sett selv.)

Så konklusjonen blir: underholdende, men ikke særlig nyskapende eller tankevekkende.